Debatt:

Koronakrisen minutt-for-minutt

For en drøy måned siden satt 2,3 millioner nordmenn som vanligvis spinner rundt i hamsterhjulet klistret til tv-skjermen og nøt sakte-tv rundt Svalbard. Det ble meldt om kaffepauser, venninnekvelder og sykedager foran tv-skjermen. Er det mulig å ha den samme tilnærmingen nå?

SVALBARD: Hilde Fålun Strøm og Sunniva Sørby på Svalbard.  Foto: Privat

meninger

I februar sendte NRK 13.319 minutter med sakte-tv fra Svalbard. Den roen som rådet i det den mektige Monacobreen rullet over skjermen er vanskelig å forestille seg i dag. Norge har gått i en tvungen dvale på ubestemt tid, men når det rår panikk i økonomien, på jobb og i hjemmene er det vanskelig å se tilbake til rolige dager foran tv’en med vakker natur.

Vi har levd i en selvvalgt isolasjon på Bamsebu, 140 kilometer fra Longyearbyen, med den samme personen, uten stimulering utenfra i syv måneder nå. Vi tok beslutningen om å isolere oss for å observere klimaendringer og dele dataene med forskningsinstitusjoner og ungdom over hele verden. Klimaendringene eskalerte rundt oss på høygir, så vi valgte det “sakte” livet – en stund. Selv om dette ikke kan sammenlignes med utfordringene i karantene eller isolasjon mange av dere møter nå, vil vi likevel gjerne fortelle at vi har lært oss både å overleve dette isolerte og enkle livet, men også virkelig trivdes med det.

Internettilgangen er begrenset i vår gamle fangsthytte fra 1930-tallet, men vi kan tenke oss at den digitale påkjenningen for hvermannsen er enorm med minutt-for-minutt-oppdateringer om spredningen og nyhetsvarsler om kronekollaps og børsfall. Over hele Norge utspiller det seg små og store tragedier, men i denne prosessen må vi ta vare på våre hverandre. Vi må forsøke å forstå at det er læring i dette. At med krise kommer endringsmuligheter, og selv om det virker vanskelig nå, må vi se oss om etter hvilke verdier vi vil ta med oss videre.

I en verden hvor vi har hatt problemer med å bremse forbruket eller manglende vilje til å gjøre nødvendige grep for å nå 1,5-graders-målet har koronaviruset satt opp et svært tydelig Stoppskilt for oss. Hva om denne krisen, med sitt påfølgende kaos og usikkerhet, har skapt en mulighet for jorden til å puste? Og med det, en vei videre for oss alle?

Slike endringer krever en kollektiv innsats, men dette kan være en vekker til hvordan vi bruker verdens ressurser, hvordan vi behandler hverandre, og oss selv. Kan dette føre til mer kjærlighet i verden? For verden?

I det sparepengene halveres på børsen, eller permitteringsvarselet dukker opp i innboksen er det svært vanskelig å finne en mening med dagen. Stopp, og pust med magen. Kan ressursene dine brukes på en annen måte? Kan du ta en telefon og glede en gammel venn? Er dette våren du skal få laget den kjøkkenhagen du alltid har snakket om? Kan du endelig få planlagt Vestlandsferien? Det er små ting, men ting som du kanskje rakk å tenke på i det MS Spitsbergen cruiset rundt øya med samme navn.

Kan NRK sende Svalbard minutt-for-minutt i reprise, så folk kan gjenfinne roen, gleden over å ha tid hjemme, og forstå hvor viktig naturen er å ta vare på, oppe i det hele?

For vi kommer til å komme i havn, denne gangen også.