I Nord-Norge er det enn så lenge lite dokumentert smitte av koronaviruset. Likevel bidrar innbyggere fra små kommuner til større nordnorske byer i den nasjonale dugnaden og holder myndighetenes råd om å holde seg i ro, og begrense kontakt med andre. I denne situasjonen bidrar alle, uavhengig av hvor nært eller perifert faren virker.

At det er lite smitte i nord gir et håp om at landsdelen kan bli mindre hardt rammet enn de store byområdene sør i landet. Derfor har også flere kommuner i nord, deriblant Tromsø, innført karantene for personer som kommer fra områder hvor det er større sannsynlighet at noen er smittet. Eller «søringkarantene» som har blitt tiltakets kostelige tilnavn.

Men dette har ikke falt i god jord hos regjeringen. Justisminister Monica Mæland har bedt kommunene i nord lempe på de lokale karantenereglene, fordi hun mener de nasjonale bestemmelsene er strenge nok. Folkehelseinstituttet mener angivelig også at lokale tiltak har liten effekt, uten at vi vet hva deres konkrete vurdering er av dette tiltaket.

Det fremstår uforståelig at regjeringa nå kritiserer de nordnorske kommunenes håndtering av korona-pandemien. Årsaken er at myndighetenes råd i denne saken spriker i ulike retninger. På den ene siden får vi beskjed om å holde oss hjemme, begrense kontakt med andre, holde oss hjemme fra skole og jobb, og ta strenge forholdsregler.

Sykehusdirektør ved UNN, Anita Schumacher, mener Tromsøs karantenereglene er på sin plass. UNN har ansvar for helsevesenet i et landsdelsperspektiv, og deres vurderinger for Tromsø er betydelig mer tungtveiende enn Monica Mælands.

Å legge ansvaret til kommunene skapte både frustrasjon og usikkerhet, men mange av kommunene tok utfordringen og laget egne retningslinjer. Når regjeringa i ettertid har tatt et mye klarere lederskap, er det svært positivt for landet – men det kan og bør ikke gå på bekostning av mandatet de har gitt til kommunene om å trygge sin lokalbefolkning.

Med tanke på nedgang i folketall i nord, bør vi faktisk oppfordre til det, og kunne sågar gitt et eget søringstipend til folk sør for Saltfjellet som tar med seg pikk og pakk for å slå seg ned i nord. For som så mange nordlendinger gjør i ei tid i nød, henter vi fram Arthur Arntzens bevingede ord:

«Det ska sannelig mykje folk tel her i Nord-Norge førr å opprætthoilde ei sånn stabil frafløtting.»

Nå må vi gi myndighetenes tiltak tid til å virke, deriblant «søringkarantenen». Det er også helt avgjørende at de rådene og bestemmelsene som nå kommer fra øvrigheta er konsistent. Hvorfor skal folk forholde seg til strenge råd og regler som legger dramatiske begrensninger på deres hverdag, for å hindre smitten, samtidig som regjeringa gir grønt lys for mennesker fra det norske korona-episenteret å reise til nord?

Det har vi ennå ikke fått noe godt svar på. Og fram til da, er det helt riktig å videreføre «søringkarantenen».