Debatt:

– Ikke håndter situasjonen som om vi alle bor i Oslo

Håndter Norge i regioner ut fra smittespredning og sårbarhet, ikke håndter situasjonen som om vi alle bor i Oslo, skriver Paul Olav Røsbø, leder i Finnmark Legeforening.
meninger

Finnmark legeforening stiller seg spørrende til covid-19-strategien fra myndighetene. Vi ønsker alle det samme; å beskytte befolkningen mot konsekvensene av covid-19. Men nå hersker det uenighet om den videre strategien, det er myndighetene mot distriktskommunene.

Hvor alvorlige blir konsekvensene hvis myndighetene krever at kommunene opphever de lokale reisekarantene-vedtakene?

Epidemier og pandemier har herjet menneskeheten flere ganger opp gjennom århundrene, og alle forløpene har noen fellestrekk. Det er de sosialt mobile som rammes først og står for smitten ut i samfunnene.

De gamle og de med andre underliggende kroniske sykdommer, og de som har levd under trange sosioøkonomiske kår har alltid vært mest sårbare. Fra helt tilbake til svartedauden vet vi at det var handelsreisende og offentlige embetsmenn som først ble smittet, dernest de som skulle behandle de syke.

Gjennom tider med tuberkulose og poliomyelitt, svineinfluensa og fram til den aktuelle covid-19 pandemien har historien vært den samme. De første nordmenn som ble smittet med koronaviruset var politikere, embetsmenn og bemidlede som tok seg råd til vinterferie i Østerrike og Italia.


Vi må opprettholde «søringkarantena»

Det fremstår paradoksalt at Oslo denne uka vurderer nye, tøffe tiltak, samtidig som justisministeren gir påpakning om å lette på smittevernet i nord.


De som står for tur nå er oss som jobber i helsevesenet. De fleste av oss tåler sykdommen, men det gjør ikke nødvendigvis våre eldre eller de yngre med kronisk sykdom.

Det er innført knallharde tiltak for å forsinke smitten i å spre seg i samfunnet og for å unngå å sprenge kapasiteten i helsevesenet gjennom store begrensninger i folks hverdagsliv.

Næringslivet rammes knallhardt som konsekvens av både norske tiltak og en verden i krise. Samfunnet kollapser hvis ingen jobber. Med dette som bakteppe ønsker sentrale myndigheter å overprøve distriktskommuner som har innført strengere regler for sosial mobilitet enn hva som er anbefalt nasjonalt.

Det ser ut til at norske myndigheter velger å håndtere Norge under ett. Finnmark legeforening mener at dette er en uheldig strategi. Oslo og det sentrale Østlandet er i Norge å regne som episenteret for covid-19, og er langt inne i fase 2 av pandemien. Enkelte steder nærmer man seg antakelig fase 3. Alt kommer sist til Nord-Norge, også covid-19.

Smittemessig er Nord-Norge også det området hvor vi erfaringsmessig sitter igjen med konsekvensene lengst. Vi som er leger her oppe forholder oss fortsatt til en eldre befolkning som har senskader fra gjennomgått polio og tuberkulose ervervet lenge etter at disse epidemiene var over i sør.

I skrivende stund er Finnmark knapt nok i fase 1. Vi har få smittede, bare 7 i Finnmark. Vi har så langt kun hatt 2 pasienter innlagt på sykehus, og begge har blitt skrevet ut. Etter Folkehelseinstituttets algoritme skal vi forholde oss til tiltak som fase 1 – unngå smitte fra høyendemiske områder, ikke som i fase 2–3 med sosial distansering.

Vårt lokale næringsliv rammes unødvendig hardt i forhold til situasjonen vi har nå. Dette er hovedsakelig på grunn av kravene om sosial distansering, ikke som følge av reiserestriksjoner og karanteneregler.

Men sentrale myndigheter vil likevel kreve at restriksjoner på reisende fra høyendemiske til lav-endemiske områder oppheves. Dette mener vi er er feil taktikk, og vil medføre nærmest ukontrollert import av smitte til et område hvor vi foreløpig har lite av dette.

Finnmarkssykehuset har per nå ingen inneliggende covid-19 pasienter. Foretaket har noe helsepersonell i karantene for å sikre at situasjonen forblir under kontroll. Det samme har mange kommuner. Men vi har behov for nøkkelpersonell – vikarer som kommer fra høyendemiske områder.

Hvis disse ukritisk får inngå i sykehusene uten begrensende tiltak som karantene, risikerer man eksempelvis mangel på en overlege ved medisinsk avdeling i Hammerfest i 14 dager. Alternativet er at mange leger blir satt ut dersom den aktuelle overlegevikaren er i kontakt med resten av kollegiet i løpet av 6–7 dager på sykehuset.

Dette kan fort sette halve sykehuset ut av spill. Forskjellen her er at man ikke bare kan benytte et nabosykehus, som øyeavdelingen ved Ullevål kunne. Vi har alle sett hvordan det gikk da Helsedirektoratet selv ga dispensasjon for karantenereglene for folk i staben. Man risikerte at hele organisasjonen ble satt ut ved. ikke å vise nødvendig forsiktighet.

Den egenrådigheten sentrale myndigheter opplever fra Distrikts-Norge må ikke tolkes som en trussel. Vi anbefaler heller å se på det som et innspill som er verdt å lytte til, og at det er klokt å sette seg inn i underliggende argumenter for Nord-Norges valg av smittevernmidler.

Begrunnelsen hos oss nå er den samme som Folkehelseinstituttet brukte for landet som helhet for bare noen få uker siden. For vår del er det enklest å bruke Finnmark som eksempel:

Finnmark har to sykehus med en avstand på 484 km mellom dem. Vi har en eldre befolkning. Store avstander og harde værforhold skaper naturlig isolasjon mellom lokalsamfunnene. Det er lett å stenge ned ytterligere og kanskje spare hele samfunn for smitte. Små isolerte samfunn kan epidemiologisk slå begge veier.

Svartedauden nådde aldri helt Finnmark, trolig fordi smitten aldri ble transportert inn i samfunnene, mens under spanskesyken var dødeligheten høyere i Finnmark enn i resten av landet. Om små samfunn rammes får man lett spredning til alle, og samfunnene har få å spille på i nøkkelposisjoner. Da er det langt til nabosamfunn for å få hjelp.

Dersom vi påtvinges økt smitterisiko sørfra ved kollektiv opphevelse av karantenevedtak, vil vi risikere å få betydelige utfordringer med transport av syke, og fort overstige kapasiteten på sykehusene. Videre vil vår eldre befolkning rammes hardt, på lik linje med Lombardia, Italia.

Se til Italia, som delte landet opp i soner som var i forskjellige faser av pandemien, med målrettede tiltak i forhold til dette. Dette ser ut til å fungere i de deler av Italia der antall smittede fortsatt er lavt.

Frankrike valgte derimot å håndtere landet under ett. Myndighetene satte strenge tiltak og innførte portforbud. Men de tillot likevel pariserne å reise på overfylte tog ut fra hovedstaden til resten av Frankrike for å komme unna episenteret; millionbyen Paris, og bo hos sine slektninger i distriktene.

Innen de nærmeste dagene vil vi få se om dette har fått følger i form av spredning av smitten til resten av Frankrike, og de konsekvensene det kan få for helsevesenet.

Vår oppfordring er enkel:

Håndter Norge i regioner ut fra smittespredning og sårbarhet, ikke håndter situasjonen som om vi alle bor i Oslo.

Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Dagens Medisin, og gjengis her med velvillig tillatelse fra skribenten.