Sjeldent har avgrunnen mellom by og land vist seg så tydelig som i den pågående hyttestriden. For å beskytte bygdas innbyggere mot koronaviruset, måtte regjeringen innføre loven mot overnatting på fritidseiendommer.

Hyttefolket fulgte ikke Ernas sterke anmodning om å reise hjem fra hytta frivillig. Da våknet bygdefolket. Raseriet frådet over hyttefolket fordi de ikke øyeblikkelig hoppet inn i Teslaene, forlot hyttelandsbyene på fjellet, og kom seg tilbake til sine hus og leiligheter.

Erna måtte til slutt, med loven i hånd, forby overnattingsopphold på hytta. Men da reiste hyttefolket seg og begynte å protestere. Byfolket må da kunne være på hytta, godt isolert fra andre, nyte dagene, og puste den friske lufta. Samtidig øker pandemien i omfang og nærmer seg kommunene utover landet.

Raseriet fra bygdefolket handler om mye mer enn koronaviruset. Velstandsutvikling har over lang tid utviklet seg svært skjevt mellom bygd og by. Ulikheten i Norge går vel så mye langs geografiske som sosiale skillelinjer. Bygdefolket føler seg mindre verdt og at de blir sett ned på av byfolket, mange ganger med rette.

Aller nådigst får bygdefolket lov til å gjøre matinnkjøpene, vaske og brøyte til hyttefolket. Når byfolkene ankommer i den lånefinansierte og skattefrie Teslaen på fredagen, skal alt være klappet og klart til å hoppe rett uti i jacuzzien, for å nyte sin Château Latour med en vellagret Comté.

Det tydeligste symbolet på sosial ulikhet mellom by og bygd, er verdien av boliger, eiendommer og bruk. I dag kan man i Målselv kommune eller andre distriktskommuner kjøpe en kurant, brukt enebolig med stor tomt til 1,5 millioner kroner.

Den samme boligen må du sikkert punge ut minst 7,5 millioner for i Tromsø eller andre storbyer. Boligprisveksten har trolig skapt den største ulikheten i fordelingen av nordmenns boligformue på 60 år, viser SSB-studien «Formuesulikhet i Norge» av Rolf Aaberge og Magnus Stubhaug.

Byfolket har i perioder tjent mer på verdiøkningen på boligen, enn de gjorde på jobben. Hver eneste dag. På bygda er en nybygget enebolig ikke engang verdt tomte- og byggekostnaden. Forskjellen kan komme opp i millionbeløp. Unge bygdefolk får ikke lån i banken for å bygge seg nye hus.

Pantesikkerhet i egen nybygget bolig er ikke tilstrekkelig sikkerhet. Noen er uheldige og må flytte, da risikerer de å måtte selge med tap. Under slike rammebetingelser er det ikke lett å snu flyttestrømmen.

Regjeringen gjennomfører nødvendige reformer, omorganiserer statelige virksomheter, og flytter arbeidsplasser. Men det inntrykket som er skapt er at sentrale myndigheter ikke bryr seg om distriktene og de som bor der. Bygdefolket føler seg ignorert og at få sentrale politikere bryr seg. Det ene folkeopprøret etter det andre avløser snart hverandre.

Kombinerer man reformene med omorganisering og spesialisering av statlige virksomheter, flyttes jobber som krever høyere utdanning. For kvinner skjer dette innen helse og utdanning, for menn innen forsvar og politi. Private bedrifter omorganiserer og samler kompetansen i større faggrupper i byene, selv om produksjonsenhetene ofte ligger i distriktene.

Man vet at foreldrenes utdanningsnivå henger sammen med barnas inntekt, helse, levealder og sjanse til å fullføre videregående utdanning. Ulikheten mellom by og land øker hvert år. På denne måten har det bygget seg opp en sterk følelse av ulikhet og urettferdighet hos folk i distriktene.

Konfliktlinjen mellom sentrum og periferi har ført til store endringer i det politiske landskapet. Disse endringene vil øke, om ikke flere partier legger om sin nasjonale politikk på mange områder. Storting og regjering må begynne å ta hensyn til disse store strukturelle endringene som har skjedd mellom by og bygd de siste tiårene.

I tillegg foreslås skatteøkninger fra naturbaserte næringer som vannkraft, oppdrett og fiskeri. Når disse inntektene skal tas fra distriktskommunene og overføres til Finansdepartementet i Oslo, er det ikke rart at motstanden og protestene øker ute i bygdene.

De fleste stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer har bygget sine karrierer med base i Oslo. Underveis har mange blitt politisk fartsblinde, lever i sine politiske bobler og ekkokammer og ser dessverre ikke de store endringene i samfunnet. Dersom noen politikere har registrert denne utviklingen, så har det i hvert fall ikke ført til noen større politisk initiativ. Det er nå svært langt fra det gamle slagordet; By og land, hånd i hånd.

Men meningsmålinger og valgresultater registreres. Om ikke Arbeiderpartiet og Høyre legger om kursen kraftig, vil det ikke overraske om de passeres av Senterpartiet i oppslutning, likt det nylige politiske jordskjelvet i Nord-Norge.