Onsdag morgen kom meldingen om det andre koronadødsfallet i Tromsø. Hvis noen hadde lullet seg inn i forestillingen om at det hele handlet om hvorvidt man kunne få dra på hytta eller ikke, kom denne meldingen som en brutal påminnelse. Grunnen til at hele samfunnet tvinges til å stoppe er nettopp for at færrest mulig liv skal gå tapt.

For å forhindre at helsevesenet skal bli overbelastet, ønsker man at ikke for mange skal smittes samtidig. Å stoppe korona fullstendig er urealistisk på kort sikt, men å holde smittetallet nede på et nivå som gjør at man får tatt vare på alle som trenger hjelp burde være mulig.

Myndighetene – både på nasjonalt og lokalt plan – bør berømmes for å ha gjort sitt ypperste for å få folk til å forstå dette. De har vært konsekvente, grundige, vist stor åpenhet og har talt med én stemme. Selv opposisjonspartiene har vist ansvarlighet.

Alle fra Bjørnar Moxnes (Rødt) til Siv Jensen (Frp) stiller seg bak budskapet, og det har ikke vært noen forsøk fra ledelsen i opposisjonspartiene på å slå politisk mynt på situasjonen. De få forsøkene som har kommet har vært fra mer perifere skikkelser. Forståelsen av at det er en felles dugnad vi holder på med, virker å være til stede.

Vi tenker gjerne at dette burde være en selvfølge, men hvis man ser på hvordan koronakrisen har blitt håndtert i USA eller Storbritannia, skjønner man at med en vinglete ledelse, uklare beskjeder og lemfeldig behandling av fakta kan dette gå fryktelig galt.

Storbritannias statsminister, Boris Johnson, avfeide lenge at isolasjon av mennesker var nødvendig. De var også ett av de siste landene i Europa til å stenge store idretts- og kulturarrangementer, skoler og barnehager.

Kurvene for smittede og døde i landet har vist seg langt brattere enn hva tilfellet har vært i Tyskland, Danmark og Norge, som valgte en annen strategi. Det er nesten forunderlig at det skulle ta så mange dager for britene å skjønne at risikoen ved å ikke gjøre noen tiltak var at helsevesenet blir overbelastet – som det ble i Italia. Det var dette som gjorde at dødstallene der ble så hinsides høye.

Donald Trump har ikke ferdet stort bedre. Han har gått fra å kalle korona en bløff til å spre nyheten om en kur som på ingen måte er testet eller det finnes dokumentasjon på at den fungerer. Om man skulle måle uansvarlighet blant ledere, scorer hans opptreden maks.

Trump virker mer redd for de dårlige børstallene enn for folkehelsen, og ivrer etter å oppheve isolasjonen så raskt som mulig – slik at markedet skal stabilisere seg. Det spørs likevel om likhaugene som eventuelt måtte komme som følge av den beslutningen vil hjelpe ham til å bli gjenvalgt.

Gunnar Wilhelmsen kom skjevt ut fra hoppkanten da kommunekuttene i Helse og omsorg skulle presenteres. Med koronakrisen har han imidlertid vist seg langt mer moden. Han har både evnet å vise omsorg og å roe ned nervene til folk i nærområdet. Han har frontet den mye omtalte «søringkarantenen» som et ekstra tiltak for å beskytte befolkningen i byen, og sånn sett gått mot Erna Solbergs ønsker. Når det gjelder smittevern, har Wilhelmsen levert svært godt.

Regiondirektør i NHO Arktis, Målfrid Baik, mener slike lokale særtiltak kan skape problemer for næringslivet, men Wilhelmsen møter nok forståelse i byen for at han går så vidt langt for å verne de mest sårbare blant byens befolkning. Han har satt helsa til befolkninga i byen, foran teknisk juss og næringslivets bekymringer. Det tror jeg tromsøfolk verdsetter.

På samme måte som man i tidligere tider flokket seg om radioen under kriser, har familien sittet og fulgt streamen fra pressekonferansene til kommunen under isolasjonsperioden. Ingen lar seg overraske over at stengingen varer til over påske – ettersom man har lykkes med å få folk til å skjønne sammenhengene, og hvorfor en hyttetur ikke bare er en hyttetur.

Det er ikke slik at folk betviler informasjonen som gis i pressekonferanser, verken i Tromsø eller nasjonalt. Gunnar og Erna har ikke selv prøvd å fremstille seg som eksperter, men har vært tydelig på at de har lent seg på rådene til fagfolk. Slikt skaper trygghet. Det samme kan på ingen måte sies om det myndighetene i USA og Storbritannia serveres. Hovedforskjellen ligger i måten tromsøordføreren og statsminister Solberg har opptrådt.

I ettertid kan man selvsagt vurdere om ting kunne vært gjort annerledes eller om tiltak kunne vært satt i gang før, men i den gitte situasjonen har de i alle fall vært ansvarlige og troverdige. Noen diskusjoner om hvorfor Solberg-regjeringen i våren 2019 stemte ned opposisjonsforslaget om å lage en nasjonal handlingsplan for et bedre samordnet smittevern utenfor sykehussektoren, vil nok komme. Det får heller vente til dette er over.

Men da alvoret traff oss, var i alle fall responsen som ønsket.