Tromsø har både nasjonalt og internasjonalt et rykte på seg for å være en by som nærmest flommet over av kreativitet, musikk, teater og yrende uteliv - kort og greit: det er «livat» her.

Koronakrisen har i noen uker satt en stopper for det, men vi ser i alle fall for oss at byen skal gå tilbake til sitt gamle jeg, med en gang smitten kommer noenlunde under kontroll. Allerede har det kommet klare signaler om at dette ikke nødvendigvis vil komme til å skje.

Bastard Bar, som er en av de viktigste stedene for livemusikk i byen, kan risikere nedleggelse, som følge av lang tids stengning. Som en håndstrekning, har bandet Modern Times startet en innsamlingsaksjon for å berge stedet, som til nå har resultert i over 50.000 kroner. Det er viktig at vi hegner om de små kulturaktørene, og dette er på alle måter en fin gest fra utøversiden.

Stenging er ingen tom trussel. Huken Bar, i overetasjen til Bastard, meldte onsdag at de var konkurs, og ble med det utelivets første koronaoffer i byen. Det vil helt sikkert komme flere. For kulturformidlere som Bastard Bar vil en lukking ikke bare ramme de ansatte på stedet, men også de mange hundre artistene som årlig spiller der. For ikke å snakke om de mange tusen besøkende. Kort fortalt: byen blir langt fattigere hvis den lille live-scenen forsvinner.

Nå er ikke Bastard Bar blant dem som er prisgitt tilskudd fra Sparebanken Nord-Norge for å overleve. De som er avhengige av slikt, har imidlertid ikke sorgløse dager, de heller.

Onsdag kom det et forslag fra Finansdepartementet om at bankene skal holde tilbake utbytte – både til aksjeeiere og samfunnsformål. Den foreslåtte utbyttestansen begrunnes med omfattende finansuro, og kraftig forverrede økonomiske utsikter. Tanken er selvsagt å unngå det umusikalske i at hele Norge permitteres, parallelt med at aksjonærene får drysset penger over seg. Men så får det altså bivirkninger.

Du tenker sikkert at dette ikke får noe å si for kulturlivet, men i praksis betyr dette alt. Midt oppe i taktiske, finansielle veivalg glemmer man nemlig velgjøreraspektet ved bankene. Sparebanken Nord-Norge hadde satt av 465 millioner kroner av sitt overskudd til samfunnsutbytte i 2020. Dette er midler som skulle gå til kultur, idrett og frivillighet, og som Tromsø er totalt avhengig av, hvis vi skal ha noe håp om å holde i gang fritidsaktivitetene for byens innbyggere.

«Om pengene i Samfunnsløftet blir holdt tilbake, blir de i stedet en del av vår egenkapital. Det vil i så fall bety ingen utbetalinger, som rett og slett vil være brutalt», sier kommunikasjonssjef i Sparebanken Nord-Norge, Stein-Vidar Loftås, til iTromsø torsdag. Han påpeker at utbetalingen av bankens samfunnsmidler bare vil stoppes for fremtidige søkere.

Banken lover at alle som allerede har fått innvilget søknader om støtte fra Samfunnsløftet, vil få utbetalt sine midler. Dette inkluderer arrangementer som har blitt avlyst på grunn av korona-situasjonen.

Full stopp i utbetalingen av samfunnsmidler kan få alvorlige konsekvenser for kulturen, idretten og frivilligheten – både på kort og lang sikt.

«Det er kjempetrist, om dette blir en realitet. Vi vet at aktørene trenger disse pengene fra Samfunnsløftet, og en utbyttestopp vil ramme små lokalsamfunn spesielt hardt», sier Loftås.

Å holde tilbake aksjeutbytte er et forslag til en forskrift fra Finanstilsynets side, og foreløpig ikke noe statlig krav. Finansministeren innrømmet også onsdag kveld at dette er et for radikalt grep, men ba likevel bankene om å vente med utbetaling. «Etter en helhetsvurdering har jeg derfor konkludert med at et forbud gjennom forskrift ikke er riktig virkemiddel på dette tidspunktet», skriver Jan Tore Sanner i en pressemelding.

Jeg orker nesten ikke hisse meg opp en gang over dette. Signalene tyder allerede på at noe slikt aldri vil bli gjennomført. Det ville rett og slett falle på sin egen urimelighet.

I en slik krise skulle man tro at det var ekstra viktig å betale ut samfunnsmidler, slik at ikke enda flere sosiale funksjoner stopper opp. Selv Sparebanken Nord-Norge ønsker at disse midlene skal utbetales. «Vi ser at dugnadsånden blomstrer, men dugnadene trenger penger også», som Loftås uttrykker det.

Ettersom dette gjelder fremtidige utbetalinger, er det ikke noen grunn til å trykke på alarmknappen riktig ennå, men skulle det bli den endelige løsningen, har vi alvorlige problemer.

Om det ikke betyr kroken på døra for hele kultur-Tromsø, vil det i alle fall være farlig nært. Vi måtte i det minste belaget oss på et kulturtilbud mer på linje med en adskillig mindre nordnorsk by – og da snakker jeg ikke en gang om Bodø. Nitrist blir det i alle fall, men jeg tror altså for godt om norske styresmakter til å frykte at det slår til.

Skulle forslaget – mot alle formodninger – bli en realitet, vil dere imidlertid finne meg fremst i fakkeltoget som protesterer mot dette.