De siste årene har det vært en jevnt pågående debatt om sentrumsdøden i Tromsø. Stadig flere og større kjøpesenter utenfor byen, nettsalg og fandens oldemor har skapt en usikkerhet for hvordan sentrum i byen kommer til å se ut en gang i fremtiden.
Det har ikke vært helsvart heller. En stadig økning av vinterturister har sørget for økt aktivitet, der man på en tilfeldig søndag i mørketiden kunne gå gjennom et sentrum som så like vitalt og yrende ut som under en stor festival.
For barer, restauranter og hotellene har dette vært gull, og så har det poppet opp et mylder av diverse suvenirbutikker i kjølvannet. Til noens glede og vel så manges vrede.
Sentrum har iallfall ikke dødd helt ut, en myte man skal passe seg for ikke å gjøre profetisk. For det har skjedd masse bra og nytt i sentrum.
Etablerte butikker har satset på videre drift, det oppussede bankkvartalet har vært et visuelt løft for Storgata, den nye havneterminalen er et kult tilskudd, Kystens Hus likeså, de gamle Mack-lokalene er fylt opp med studenter og utested, og det nye bydelsløftet Vervet nord i byen har vist at satsingen i sentrum er betydelig. Undertegnede har sågar vært optimist på vegne av det kjære sentrumet vårt.
Selv ikke de mest pessimistiske og dystopiske fremtidsskrekkscenarier om sentrumsdøden i byen ville likevel turt å spå noe som ligner det vi nå står midt i. Det var ikke dette noen av oss fryktet. Så står vi her, med mer eller mindre folketomme gater og en kollektiv usikkerhet som brer seg og rammer alle og enhver. Det er en fortvilende situasjon for mange, langt på vei de aller fleste.
Midt oppi dette synes jeg det er fascinerende å se hvordan en haug av de hardtarbeidende folkene i diverse bransjer i byen nekter å gi seg, at de heltemodige stabeisene prøver og klarer å stå imot.
Som tegner Odd Klaudiussen viser metaforisk, er dette en gjeng som ikke lar seg demme opp, de møter bare hinderet ved å finne nye veier og bekker videre, om enn i en litt mindre skala enn de er vant med. Men de gir seg ikke. Ikke faen.
Det tok ikke lange tiden før en haug med diverse bedrifter og butikker begynte å tenke kreativt og nytt. Kombinasjonen av å yte service og gi nye varianter av tilbud til kundene sine, som videre gir dem sårt tiltrengte inntekter, har presset frem nye løsninger, der man mottar penger på Vipps og kjører varer ut og legger på trappa til folk.
Vi har selv bestilt varer som øl fra Mack, kjøtt fra Mydland og fisk fra Halvors (av min bedre halvdel kalt «Tromsøs hellige treenighet»), og har fått levert middager fra Hildr, Mathallen (prøv fiskegratengen, som nesten slår konas!) og andre. I tillegg har vi kjøpt bøker og spill fra Bokhuset, og skal snart legge inn nye ordrer på forsyning av både mer mat og åndelig føde.
På portalen tromsosentrum.no finner man full oversikt over alle som leverer varer hjem, og det er en herlig miks og et bredt utvalg. Jeg håper de som har råd og lyst benytter seg av det. Fordi dette på mange måter er selve ryggraden i sentrumet vårt.
Historisk sett har Tromsø på mange vis vært et handelssentrum opp gjennom, der fangst og fiske – med alle bi- og undernæringene det medførte, fra proviantering av mat, utstyr og ammunisjon og diverse vannhull for tørste arbeidere – var hovednerven.
Siden har byen vokst seg stor og blitt en metropol i nord, med et tilbud av varer og tjenester som er mye høyere enn det innbyggertallet skulle tilsi.
De som driver butikker gjør det selvsagt for å tjene penger, men for mange er dette også en livsstil som går langt utenpå de rent kapitalistiske intensjonene. Ikke noe galt i det heller, selvsagt, jeg unner dem hver enda krone de drar inn.
Kremmere bedriver ofte sin virksomhet fordi de brenner for det de holder på med, og nå er det en drøss av disse som ser konturene av sprekker i fasaden på et livsverk, der de har lagt ned masse fritid, ofret ferier, involvert hele familien og peisa på for å holde hjulene i gang.
Om det er klær, fisk, kjøtt, ost, kaffe, bøker, øl, briller, innramming, våpen og fiskeutstyr, smykker og juveler, eller hva det er de selger og har spisskompetanse på. For mange er dette en livsstil vel så mye som et levebrød. Og det er ikke mislighold av økonomiske forpliktelser, eller konjunkturendringer man må kunne forvente at de skal stå stødige mot, som nå truer.
Når et virus fra et fjernt sted på kloden slår knock-out på en hel verden, dras også denne lokale og hardtarbeidende gjengen ned i knestående.
Derfor er det kult å se at mange av dem nå utviser den ukuelige kremmerånden for å finne alternative og kreative veier ut av uføret. Når det brenner overalt og alt lukkes ned, slik vi ser nå, er det ofte dessverre slik at er de største kjedene, de med mest kapital i bakhånd til å tære på, som er de som holder ut lengst. Og det er masse hardtarbeidende og flotte folk i sving der også, for all del.
Det er likevel de lokale kjøpkvinnene og -mennene som representerer selve DNA-et i byen vår. Og nå har de krummet nakken og gitt seg viruset i vold. Da må vi som har mulighet til det støtte opp om dem.
Fordi de fortjener det, og fordi byen trenger dem, også når denne galskapen er over, og den velsignende hverdagen kommer tilbake. For den kommer.
God handel og helg!