En liten funfact jeg har plukket opp via den siste tids koronadekning, er at ordet «karantene» opprinnelig betydde et tidsrom på 40 dager. To og en halv uke inn i en selvvalgt karantene, er realiseringen at vi er så vidt halvveis inn i isolasjonsperioden både absurd og altoppslukende.

Fruen klarte knapt å skjule sin glede da Erna Solberg informerte om at unntakstilstanden i Norge vil vare til over påsken. Rettere sagt, så jublet hun utilslørt. Hun har fått unnagjort masse arbeid de siste ukene, og stortrives med konseptet hjemmekontor.

Sønnen min er mellomfornøyd, da han savner vennene sine, samtidig som seks timer daglig gaming har gått fra utopisk drøm til virkelighet. Bikkja er bare glad det er folk hjemme hele tiden, selv om han er i risikogruppen for å få halen ut av ledd, grunnet konstant logring.

Så er det meg, da, som er vant med minimum seks timer alenetid hver dag, mens de andre er ute og holder samfunnet i gang.

Som komiker lever jeg stort sett i mitt eget hode, da det er på den måten jeg kommer opp med stand-up materiale. Dette innebærer blant annet at jeg forbeholder meg retten til å vandre naken rundt i huset i tolv-tiden, mens jeg snakker høyt med meg selv og ler høyt av min egen fortreffelige humor. Alt dette forblir vanligvis mellom meg, bikkja, og hvem enn som kikker inn vinduet.

Nå er situasjonen en annen, og kravet om påkledning håndheves nådeløst av min sønn, som er klok av skade. Jeg kan heller ikke skru på YouPorn eller en dokumentar om kvantefysikk på fullt volum når enn jeg føler for det, da stua nå fungerer som fruens kontor.

Så ja, de menneskelige konsekvensene av koronaviruset strekker seg forbi ren lidelse og økonomisk ruin. Vi er alle oss selv nærmest, og min daglige komfort er virkelig ofret på Covid-19-dugnadens alter.

I løpet av den siste uken har jeg flere ganger tenkt at den eneste forskjellen på meg og Jack Nicholsons karakter i «The Shining», er at jeg er snill med familien min. Jeg har hatt plenty av samtaler med en imaginær bartender i mitt eget hode, men jeg holder meg fortsatt for god for øksemord.

Den kjedelige sannheten er tross alt at vi har det jævlig fint sammen, og at kranglingen har blitt holdt til et minimum. Dette skyldes delvis at vi har tre etasjer i huset, og at vi stort sett oppholder oss på hvert vårt plan, men jeg har flere ganger tenkt på de som er adskillig mindre heldige.

Ektepar som hater hverandre, men som er for tiltaksløse eller konfliktsky til å skilles. Folk som aldri, aldri burde formert seg, og som føler at deres jobb som foreldre ikke strekker seg utover minimumskravet, som er å holde barna i live. Folk som sitter alene, dag ut og dag inn.

Vi er heldige. Så banalt som det enn høres ut, ser jeg hver dag i isolasjon som en seier når de jeg bryr meg om fortsatt er friske, og vi får oss minst én god latter per dag.

Her om dagen ramlet sønnen min mens vi gikk tur med bikkja. Han fikk et skikkelig skrubbsår som var fylt opp med grus, og han hadde lite til overs for tanken på å desinfisere såret. Etter mye diskusjon og litt gråting, fant jeg en løsning. Jeg skulle vise han et videoklipp, og om han ikke lo av det, så skulle han få legge seg med skittent sår. Men om han flirte, så var det rett i badekaret, med påfølgende Pyrisept, salve og plaster. Så jeg var trygg i min sak.

En kompis hadde tidligere på dagen nemlig sendt meg et opptak av en fyr som skal pumpe vekter, mens en annen mann står bak for å «spotte» han, det vil si gi han sikring om ting går galt. At denne fyren er feit gjør ærlig talt det som skal skje senere enda morsommere.

I det personen løfter vekten, blir det umiddelbart klart at dette er for tungt, og at han så vidt klarer å holde stangen i luften. Da tar selvfølgelig spotteren av seg buksene, og plasserer sin bleikfeite, nakne ræv på trynet til stakkaren. Han gnir det bokstavelig talt inn, og hvert sekund føles som en livstid.

Handlingen er verken etisk forsvarlig, eller i tråd med allment akseptert spotter-kutyme, men objektivt morsomt er det også. Klippet avsluttes med voldelige brekninger og illsint kjefting på et for meg ukjent språk.

Så jeg viste denne videoen til sønnen min. Det gikk som det måtte, og etter å ha sett klippet sammen fem ganger (til mer eller mindre konstant himlende øynene fra både fruen og bikkja) og flirt så tårene trillet, så gikk ungen gladelig med opp på badet. Dagens gode latter var sikret, og alt var vel.

Fra vår lille navle på østsiden av Oslo går ting med andre ord helt greit. Allikevel må jeg motvillig innrømme at jeg savner folk. Som selverklært misantrop med nihilistiske tilbøyeligheter sitter det langt inne å si, men det faktumet at vi er sosiale vesener av natur, har blitt mer og mer åpenbart for meg de ukene.

En bekmørk, fransk eksistensialist skrev i sin tid at «helvete er andre mennesker», og han hadde et poeng. Men av og til savner man litt helvete i livet sitt.