Som unge var jeg helt oppslukt av tegneserier. Jeg fikk abonnere på ett blad i uka, som en del av ukelønna, og da falt selvsagt valget på Donald. Det kom hver tirsdag, og da kalte vi det «Ny-Donald», helt til neste nummer kom og avløste det.

I tillegg hadde jeg en fire år eldre bror, og han vekslet mellom Fantomet, Tarzan og Sølvpilen. Han kjøpte også tøffe krigstegneserier for egne penger. I tillegg ønsket vi og fikk tegneserier til jul og bursdag. Vi var heldige.

Vi vokste opp i en klassisk akademikerfamilie, med masse bøker rundt oss på alle kanter, men det var ingen motforestillinger mot tegneserier. Fordi det var noe annet, og ikke en erstatning. At mamma selv var aktiv som tegner hjalp nok også på. Husker også at pappa bladde i dem, men at det i hovedsak var gamle Carl Barks-historier som fenget der i gården.

Det som derimot smeltet sammen fascinasjonen for tegneserier i huset var Asterix. Husker at jeg både digget og det, og synes det var litt rart, hvordan pappa ristet og skoggerlo av disse bladene. Men det var jo ikke rart, for det var jo verdens beste tegneserie. Og det oppdaget jeg flere ganger.

Som rampunge var jeg helt oppslukt av universet sentrert rundt landsbyen til de gjenstridige, kranglevorne og elskelige gallerne. Jeg leste heftene om og om og om igjen.

Selv innledningen på første side, der det var tegnet inn et kart over et fordums Gallia, med et forstørrelsesglass over landsbyen (og de omkringliggende og befestede garnisonene Lillebonum, Laudanum, Barbarium og Aquarium), ble lest hver gang. Samme beskrivelsene av hovedpersonene Asterix, Obelix, Miraculix, Majestix og den ulykksalige, talentløse og indignerte skalden Trubadurix.

Jeg elsket Asterix. Det helt fantastiske galleriet av sterke karakterer man lærte seg godt å kjenne både lynne, egenskaper og karaktertrekk ved var nå én sak. De helt enorme historiene en annen. Jeg slukte dem rått, gang på gang, og det gjorde ingenting at man visste hvordan det endte, at det ble fest til slutt, med Senilix dansende på bordet og Trubadurix kneblet og bundet ved et tre, og uendelige mengder grillet villsvin på langbordet.

For det var så mange lag i historiene, så mange kule bikarakterer, så mange subtile poeng og så mange detaljer man oppdaget for hver gang man bladde gjennom det. Da jeg senere flyttet hjemmefra, var lesing av Asterix noe jeg fast tok meg til da jeg besøkte mamma, og det var helt vanvittig kult å se hvor godt det hadde holdt seg, akkurat som de klassiske Barks-historiene.

Og det var nå jeg skjønte hvorfor pappa også hadde ledd så hjerterått av historiene, da det piplet opp en haug med nye poeng jeg ikke hadde skjønt som rakkerunge. Derfor begynte jeg i slutten av tyveårene å kjøpe bladene opp igjen. Først kjøpte jeg det som var av brukte blader, og når jeg hadde komplettert serien, begynte jeg å bytte ut heftene som var tegnet med maskinskrift i snakkeboblene, til penere versjoner med håndskrift. Det ble på nytt en besettelse, og det var minst like kult som da jeg var unge.

Det var historiske, politiske og popkulturelle referanser i fleng, og masse som hadde skutt over hodet mitt de første gangene jeg hadde lest dem. Hvordan de harselerer med engelskmenn, det engelske kjøkkenet og det varme, daue ølet i «Asterix hos britene». The Beatles dukker sågar opp (50 år før Kristus, under tilnavnet «Britannias mest populære skaldegruppe»), og de driter ut engelsk tribunekultur og hooliganism. Det er plenty av slikt hele veien.

Jeg tenkte ikke spesielt over det da jeg var liten, men bladene er jo også fullpakket av både fyll og vold, men på en uskyldig og fornøyelig måte. Til tross for at de meier ned romerne med både sverd og spyd, er det ingen som blir drept, og man ser ikke blod.

Det deles bare ut vanvittige mengder med velfortjent grisebank, godt hjulpet av doping fra Miraculix' brygg. Og når Obelix og Majestix drikker seg dritings i «Cæsars Laurbær», og sistnevnte ender med å love å servere middag krydret med Cæsars laurbærkrans, er det ikke akkurat en oppfordring til avsindig rus. Men det blir bra historier av slikt.

Det er masse sånt hele veien, men også de mellommenneskelige relasjonene er helt eminente, der vennskap, lojalitet, humor (med masse ordspill!) og samhold skildres forbilledlig og suverent. Bilder, ja. For det var jo denne helt unike kjemien mellom manusforfatter René Goscinny og Albert Uderzo som er kjemien her, der 1+1 = 10.

Tegningene og streken til Uderzo er noe av det beste i hele tegneserieverdenen. Figurene er så fulle av uttrykk, både i blikk og kroppsspråk. Ingen i veden ser mer indignert og fornærmet ut enn Obelix når han er det.

Man ser at Trubadurix synger gresselig. Man skjønner at Miraculix er en smart jævel og at Majestix – og ikke minst romerne – ikke er det. Det er ingen tvil om at Julius Cæsar er en hoven kødd og at Provocalorius Psychopatus er en uberegnelig og slu gærning. Og hele tiden svirrer Idefix nedi bildene og supplerer stemningen de til enhver tid er i.

For ikke å snakke om villsvinene, som alltid er smilende etter de har blitt høstet fra naturen og dødd. Tegningene av grillede villsvin skapte min barndoms drøm innen kokekunst. Glinsende i fett, og de renskede ribbeina som stakk opp fra fatet når Obelix var (nesten) mett. Jeg hadde altså så lyst på villsvin, servert akkurat på den måten, at jeg holdt på å klikke.

Da Goscinny døde i 1977 (han laget også manus til en haug av de klassiske Lucky Luke-bladene), dalte kvaliteten veldig på Asterix, og sånn sett hadde det kanskje vært greit om det stoppet da, men det er jo bare pirk. Rolling Stones har heller ikke gitt ut en eneste klassiker siden den gang, uten å miste sin status.

Tirsdag denne uka døde Uderzo, og sosiale medier flommet over av fine minner, tegninger og anekdoter. Med rette. Uderzo ble født med seks fingre på hver hånd og var fargeblind. Det lot han seg ikke stoppe av. Takk og lov.

Så takk til både han og Goscinny for å ha gledet og underholdt millioner av mennesker verden over, i flere generasjoner. Det vil de bare fortsette å gjøre.

PS: Kjøp gjerne alle bladene, men i disse karantenetider kan det være verdt å nevne at Nasjonalbiblioteket har alle gratis tilgjengelig. Perfekt tidtrøyte nå om dagen. Bare å søke opp og kjøre i gang. Mine personlige favoritter, hvis jeg måtte sette opp i en topp fem for anbefaling, er disse:

* Brann i rosenes leir* Byplanleggere* Spåmannen* Hos britene* Oppdager Amerika