I min bransje har det i mange år vært en oppfatning om at de som jobbet fra hjemmekontor var en helt spesiell rase. De ruslet gjerne rundt i pysjamas hele dagen, etter å ha strevd med å komme seg opp til et «on-line» kundemøte klokka 11.

De kunne utsette en oppgave fordi de skulle lage seg mat, omorganisere kjøleskapet eller spille litt av sin favorittplate. Og de tok seg gjerne et glass vin midt på dagen, uten å feire noe som helst. Etter å ha blitt tvunget til hjemmekontor selv i noen uker, har jeg fått alle mine fordommer bekreftet.

Med korona-isolasjonen er fysiske møter stort sett utelukket, så vi går for nest beste alternativ – å møtes gjennom tekniske konferanseløsninger som sørger for at man likevel får sett hverandre. I teorien høres dette topp ut. I praksis er det et mareritt.

En gang tidlig på 2000-tallet jobbet jeg på et kontor som samarbeidet tett med en tilsvarende bedrift i Danmark. Vi var avhengige av hyppig kontakt, så noen mente at vi umulig kunne overleve uten et videokonferansesystem. Dette ble bestilt – i begge land – til en samlet pris på over 100.000 kroner. Etter et par forsøk med videokonferanse-sammenkomster, endte vi opp med å gjøre den videre koordineringen på telefon.

Det var ikke det at systemet ikke funket, vi bare ble så forstyrret av «TV-overført kjedsomhet» – folk som gjespet eller sjekket e-posten idet du forsøkte å si noe viktig. De ville selvsagt tatt seg sammen og latt være å opptre slik, hvis de var i samme rom. Det var bare at når en satt i et annet land, begynte man å oppføre seg som om man var på telefon – bare at andre så hva man holdt på med. På veldig klare videobilder, må jeg legge til.

Ikke lenge etter dukket Skype opp, som gjorde videokonferansesystemet overflødig. Vel var bildekvaliteten dårligere, men man hadde uansett ikke noe skrikende behov for å se mønsteret i den særs ukledelige skjorta til hen i den andre enden. Også var det gratis – hvilket var et stort pluss. I starten funket også Skype svært bra. Dette varte bare inntil alle i landet hadde oppdaget tjenesten, og den begynte å kutte ut halvparten av det som ble sagt. I alle fall hvis du skulle driste deg til å ha flere enn én på linja.

Så vidt jeg kan registrere, har bare kvaliteten fortsatt å stagnere med årene – litt samme utviklingen som Posten, med andre ord. De siste møtene jeg forsøkte på Skype kulminerte i tekniske vanskeligheter og frustrasjon. Hakkete linje i 2020 – hva gir du meg? Vi klarte å sende folk til månen og hente opp olje fra mange hundre meters dyp allerede på 60-tallet.

Ikke så lenge før korona traff landet, hadde vi blitt introdusert for en løsning som skulle være mye mer stabil enn Skype. Teams kalles den. Stabiliteten varte bare inntil samtlige skoler i landet fant ut at de skulle styre hjemmeundervisning derfra – på nøyaktig samme tidspunkt som de fleste morgenmøtene i landet foregår. I tillegg var man fortsatt prisgitt raske bredbåndsløsninger i hjemmet, noe bare gamere og IT-geeks har.

Og når man ikke sliter med teknikken, har man møtedeltagerne å hanskes med.

I fellesmøtene fra hjemmekontor virker det nærmest som om alle har utviklet Tourettes syndrom. Masse setninger får innslag av «Legg ned den der» eller «Gå på rommet. Nå!», noe man aldri hørte da møtene ble avholdt på kontoret. Unger og kjæledyr sliter selvsagt med å forstå forskjellen fra da mamma og pappa var hjemme og kunne vie dem all tid, og nå, hvor de bare blir et forstyrrende element.

Fredag uttrykte en småbarnsmor bekymring under fellesmøtet for hvordan hun skulle få til å utføre arbeidsoppgavene de neste dagene, når hun ble alene med ettåringen. En kollega kunne berolige med at hans barn sov rolig hele dagen mens han jobbet. Ungen hans var 23 år.

Det er selvsagt noen som sliter mer med det tekniske enn andre, og det er alltid en nisse som ikke har skjønt hvordan man skrur av mikrofonen, slik at hele møtet blir akkompagnert av unger som spiller Fortnite eller favorittartisten hans, Ulf Lundell, som blir spilt over anlegget i stua.

Jeg vet ikke hvorfor, men løsningene hvor man kan se hverandre blir ofte foretrukket. Argumentet om at man kan dele dokumenter på skjermen, brukes gjerne, men jeg har etter to uker og haugevis av slike møter bare opplevd at noen har gjort dette én gang. Vi hadde uansett fått dokumentet i forveien på «mail». Jeg mistenker imidlertid at den eneste grunnen er at det insisteres på en videooverført samtale er at vi synes det er stusslig ikke å kunne treffes. Videobildet blir en slags substitutt, om enn litt dårlig.

Hadde alle vært rosabloggere – og vært bevisst hvordan de fremsto foran kamera – ville sikkert videomøte fungert greit. Men her har man altså med vanlige mennesker å gjøre, som ikke skjønner at det grønnjævlige bildet de ser av seg selv på skjermen, er det samme som alle andre ser. Man får nærbildet av haka til én og panna til en annen – gjerne med skrekkfilmbelysning nedenfra. Og uansett hva som blir sagt, tenker du bare på hvordan det hadde vært å klemme den kvisa som lyser opp skjermen.

Våre morgenmøter foregår på telefonkonferanse, som du sikkert skjønner. Da kan folk gå kledd akkurat som de vil og følge med kun når de må, uten at noen trenger å irritere seg over dette.

Et annet problem er at folk gjerne tenker at de har gjort sitt, hvis de har greid å skru på Teams eller Skype til rett tid. Alle refleksjoner over hva de skal formidle før de får ordet, er fraværende. «Øh, artikkelideer, sa du? Vent litt». Jeg ville ikke være sånn, så her om dagen skrev jeg ned alle punktene jeg skulle si - la inn pustepauser - og var så konsis som mulig var. Da jeg var ferdig med min korte, kirurgisk presise, fremlegging, sa sjefen: «Nå hakket det så mye på linja at vi ikke fikk med oss så mye av det som ble sagt, men hvis det var noe veldig viktig, kan du ringe».

Hadde det ikke vært fordi det var et dødelig virus som gjorde at vi var tvunget til å gjøre dette, ville vi omtalt hjemmekontortilværelsen som en «krise». Det er selvsagt ingen ideell arbeidssituasjon, men vi har da for pokker fått utført utrolig mye arbeid vi aldri i våre villeste fantasier ville trodd på forhånd. I tillegg har vi fått en del hverdagskomikk som bonus.

Det kan også vært greit å minne oss selv om at dette ikke hadde fungert så mye bedre på morse eller telex. Og koordineringen av de ansatte hadde vært en smule vanskeligere hvis telefax eller en kurér fra Posten var eneste løsning.

Ikke vet jeg, men kanskje hadde vi fått det til, da også. Mennesker er forbausende tilpasningsdyktige dyr.