Du føler at du er i konstant fare. Du isolerer deg selv og trekker deg tilbake fra de rundt deg. Du gjenopplever at en mann skyter og dreper folk rundt deg gang på gang. Minnene fra en øy hvor en mann skyter vilt rundt seg kommer konstant tilbake som flashbacks og du greier ikke stoppe det.

Du føler du er tilbake på en øy hvor en terrorist med våpen jager deg. Det er som et mareritt som aldri tar slutt. Du våkner ikke opp. Du befinner deg hjemme i din egen stue, men i tankene dine er du på Utøya.

Sånn har jeg det nå. Konstant. Hele tiden.

Vanligvis ville jeg kunne gjort noe hyggelig med en venn for å dempe symptomer. Gått på kino eller kafé. Hatt sosial omgang for å få det bedre. Det går ikke på samme måte som før av åpenbare og selvfølgelige grunner.

Det føles som om jeg er i konstant fare. Jeg er nervøs, i stadig alarmberedskap og anspent. Stort sett hver natt har jeg mareritt og livet akkurat nå føles litt mørkt og tøft. Jeg føler meg utslitt. Verden føles farlig. Det føles som om jeg er på Utøya og skytingen stopper aldri opp.

Coronakrisa har vært en trigger for meg og gjort angsten og det post traumatiske stresset mitt verre. Selv det å skulle gå på Vinmonopolet eller butikken føltes skremmende og fremmed. Det utløste angst. Det var en seier å bare greie å gå dit.

Jeg forventer ikke at noen skal forstå det jeg og andre opplevde på Utøya. Det er så vidt jeg skjønner det selv. Men medmenneskelighet med mennesker rundt oss er kanskje viktigere enn noen gang. Vi kan ikke la folk rundt oss føle seg alene og kverne med egne tanker. Det kan være farlig.

Dette gjelder ikke bare meg. Det er mange med post traumatisk stress, angst og andre psykiske lidelser som har det tøft nå. Mitt tips er å være ekstra oppmerksom. Vær en venn. Ring, FaceTime eller bare send en melding og spør hvordan det går. Det skal ikke mer til. Ikke la oss trekke oss unna.

Det kan redde liv.

Også vet jeg at vil det gå over. Det vil bli bedre. Vi vil en gang igjen kunne danse og le. Kunne se at livet har lyset og gleden som mål, ikke tristheten og mørket.

På kommoden min hjemme ligger Vardø sitt byvåpen med en av de vakreste inskripsjonene jeg vet av. Der står det: «Mørket skal vike for solen».