Kommentaren

Kan vi tulle litt nå?

Nei, det skal vi ikke. Vi skal derimot tulle masse! Jo mer uvesentlig og tullete, jo bedre er det. Fordi vi trenger det.
meninger

En hel verden er i ferd med å settes på pause. Smittetall, prognoser, dødsfall og det som verre er ruller over TV, data- og mobilskjermene våre. Ishaller gjøres om til likhus, i New York settes det opp provisoriske militærtelt på gata med samme formål.

I folketette land som India og Pakistan legger folk ut på lange vandringer, med provisoriske munnbind, i desperate forsøk på å flykte fra den største smittefaren. De som har minst fra før lider mest, slik det alltid er når det røyner på.

Studerer man fronten på nettutgaven til for eksempel Dagbladet, ser det ut som om hele menneskeheten, alle dyrene, plantene og mikroorganismene på jordkloden er nær ved å kollapse, etter en atomkrig post gjengjeldelsaksjonene.

Alvoret har for lengst sunket inn også her på berget. Mens hytteeiere, joggere, kommende påsketurister, vårkåte russ og selskapssyke nordmenn tevles om å synes mest synd på seg selv i elendigheten, har alvoret sunket inn hos de fleste. Ordet krise blir brukt så ofte at det nesten har mistet sin opprinnelige mening.

Samme begrepet «krisepakke», som i flere år vært på et minimum i registrerte tilfeller i norsk media. I de siste årene har begrepet (ifølge søkebasen Retriever) vært i bruk kun et slapt antall ganger hvert år, med kun 193 registrerte i 2017. I 2020 er vi allerede oppe i 5400 ganger. Det er uvanlige tider, dere. Nå slås det attpåtil en splid mellom nord og sør

Mens den såkalte førstelinja – med helsearbeidere, butikkansatte, sjåfører og andre heltinner og helter – tar en fight for laget og kjemper den seige og vanskelige kampen for fellesskapet, er mange av oss satt til å jobbe fra hjemmekontor.

Andre er permittert på ubestemt tid og må bare sitte hjemme og la være å smitte. Det blir lange dager for de fleste, omtrent uansett ståsted. Og det er svært mange nå som er bekymret for økonomien til både seg selv, sine nærmeste og bedriftene man til vanlig er avhengige av.

Etter hvert som alvoret og de mer eller mindre tematisk innsnevrede nyhetene har veltet inn, merker jeg en snikende resignasjon, at uansett hvor alvorlig det er, sliter jeg med å ta det innover meg hele tiden. Det blir for mye.

Selv Donald Trumps mer og eller aparte pressekonferanser begynner å prelle av meg. At han selv er kokfornøyd med å ha høye seertall på daglige oppdateringer om elendigheten i det landet han selv styrer får ikke frem annet enn oppgitt latter eller små vibrasjoner i smilebåndene. For man blir blasert av dette, hvor umusikalsk eller empatimanglende det enn måtte fremstå.

I sosiale medier, som på sett og vis speiler hvordan mange av oss tenker, er det selvsagt også en jevn strøm av diskusjoner rundt virusets herjinger, ispedd en god dose humor og harselas om det samme. Men så er det en gang slik at vi når et slags metningspunkt der vi ikke orker mer. Ikke hele tiden iallfall.

Jeg merker det selv, etter å ha brukt den sedvanlige første halvannen timen min på morgenen til å lytte på NRK Alltid nyheter. Da har jeg fått dosen med alvor, og følger deretter videre på herværende og konkurrerende avis’ front, mens jeg lar pushvarslene fra de nasjonale fortelle meg om tredje verdenskrig har brutt ut eller noen fra Farmen Kjendis har fått fotsopp siden sist.

Så blir det strømming av en lokal eller nasjonal pressekonferanse. De første satt jeg og nistirret på som om det var 9. april på nytt, mens jeg etter et tosifret antall ganger nå har begynt å multitaske med matlaging, kaffekoking eller surfing på Twitter og Facebook mens det skjer.

I de sosiale mediene gir dette seg utslag i en variant av selvoppholdelsesdriften vår som har tvunget seg frem, både for holde hodene våre over vann, og for å gi hjernen pause og etterlengtet luft og pause fra død, pine, økonomiske bekymringer og verdens undergang.

Dette ført til utallige «utfordringer», ei endeløs rekke av diverse kåringer og oppfordringer om å legge ut bilder av «10 musikkalbum / bøker / filmer som har påvirket meg», oppramsinger av hvilke band og artister man har sett live, via alle bokstavene i alfabetet (jeg gjorde øvelsen for meg selv, og sleit først med X og Z).

Og folk sender villig videre, selvsagt gjør de det. «La oss teppebombe nettet med bilder av hunder / motorsykler / grønnplanter / babyer / kattunger / valper / fotballspillere» er noen varianter jeg har sett. Så kommer det mer innsnevrede varianter som «beste keeper i TITO-serien som var venstrehendt», «beste fargeblinde jazztrommiser i metal-band», «beste låter med titler som bare er tall» osv.

I tillegg til kreativitetsgymnastikk som «Si en filmtittel, men der ett av ordene er byttet ut med "asshole"», «Hvilken tegneseriefigur hadde du gått til sengs med om du måtte?» og «Tre ting du ikke ante om meg» osv.

Dette er ikke for at vi ikke skjønner alvoret. Det er ikke for at vi mangler empati. Det er ikke for at vi ikke skjønner at det er røft å være sykepleier, brøytebilsjåfør eller butikkansatt nå. Tvert imot.

Det er nettopp for at alvoret er så altoverskyggende at vi trenger distraksjoner, dum humor og mental adspredelse som skjold, og som et substitutt for en manglende sosialisering med andre mennesker. Det er helt topp, det.

De åtte beste kvinnelige bassistene er for øvrig Candy Del Mar, Toody Cole, Kim Deal, Tina Weymouth, Kim Gordon, Carol Kaye, Patricia Morrison og Michelle Mae. For du har vel ikke noen bedre? Nettopp, tenkte meg det.