Hver eneste dag kjenner jeg på denne stoltheten. Til tross for alle de ulempene yrket medfører: Ubekvemme arbeidstider.

Å ikke kunne tilbringe høytider med familien. Å ikke kunne planlegge lengre enn et par måneder frem i tid fordi man konstant går og venter på en turnus. Å jobbe når andre har fri. Å være skåret ned til beinet bemanningsmessig. Å utsettes for smitterisiko.

Vi takker oppriktig for applausen som har runget etter at koronaen erobret nyhetsbildet, men dette var hverdagen også før pandemien brøt løs. Sliten rygg. Ømme bein. Konstant dårlig samvittighet fordi tiden aldri strekker til.

Gul beredskap, der sykehuset opplever økt pasientstrøm og beordring av overtid for å sikre liv og helse, er slett ikke uvanlig for oss. Engangshansker og store mengder håndsprit er en del av vår hverdag. Frakker, munnbind og smitte likeså. Der resten av samfunnet skjermes, må vi ut i front. Vi befinner oss ved fronten hver eneste, forbanna dag.

Høyere lønn, bedre og mer forutsigbare arbeidsvilkår skal vi kjempe for som vi kjemper mot korona. Vi er mange yrkesgrupper som trenger mer enn applaus. Vi trenger en oppriktig politisk vilje til å løfte oss opp. Og vi vil kjempe for det, vær sikker. Men akkurat nå er det andre som fortjener tankene våre:

Folk med angstlidelser, posttraumatisk stress og andre psykiske lidelser som opplever denne pandemien som et levende mareritt.

Folk som mistet livsverk og inntektsgrunnlag i løpet av en 53 minutters kort pressekonferanse.

Barn som sitter fast på en skjør omsorgsbase, i økende risiko for omsorgssvikt, mishandling og overgrep.

Pasienter som kjemper for livet.

Foreldre med barn i risikogrupper.

Barn med foreldre i risikogrupper.

Vi ble sykepleiere fordi vi ønsker å hjelpe mennesker. Det er dem vi hver eneste dag går på jobb for.

Det er rørende med applaus, men vet du hva som er mer rørende? Den menneskelige omsorgen som viser seg å være sterkere og mer utbredt enn man hadde turt å håpe på forhånd.

Like raskt som epidemien eskalerte endret flertallet av oss tenkemåte. Fra å være individualistisk orienterte, der frihet og selvstendighet står i sentrum, til å sette fellesskapet først ved å brette opp ermene og delta i samfunnsdugnaden.

Overalt ser vi hender som strekkes ut: Mennesker som bruker den håpløse situasjonen det er å bli skjøvet ut i arbeidsledighet, til å hjelpe der det trengs.

Pedagogene i barnehager og på skoler som strekker seg langt for å gi barna våre en smak av den trygge hverdagen de savner akkurat nå. Eller privatpersoner som gjør alt de kan for å støtte lokale bedrifter ved kjøp av varer eller gavekort.

Folk som hjelper andre mennesker uten nettverk til å sikre seg basale behov. Artister som bringer håp inn i våre stuer. Regnbuene på vinduene. Omsorgen vi ser er enorm. Det er rørende.

Jeg håper vi kan love hverandre én ting: At denne omsorgen, solidariteten og det samholdet vi har vært vitne til i løpet av disse ukene med pandemi ikke vil opphøre så snart krisen er avverget.

I dagene etter at hatet rammet 22. juli, hentet vi fram det beste i oss selv. Vi holdt hender, gikk i rosetog og lovet hverandre mer åpenhet, mer kjærlighet og mer toleranse.

Etter kort tid var mistenksomheten og fremmedfrykten tilbake igjen. Vi mistet det beste i oss selv. Hatefulle ytringer fikk blusse opp som aldri før i samfunnsdebatter og kommentarfelt, fremført av både nettroll så vel som toppolitikere, som om vi ingenting hadde lært.

Denne gangen håper jeg vi kommer frem til noen erfaringer og erkjennelser som endrer samfunnet til et varmere og mer inkluderende, og at disse endringene kan bli mer varig.

I disse dager opplever de fleste i Norge hvordan det er å få sin egen frihet sterkt begrenset. Vi er tvunget til å holde oss hjemme. Vi er fratatt vår egen hverdag. Vi får ikke lov å møte på jobb som før eller møte våre kolleger, og vi har ikke lenger mulighet til å gå på byen for å møte venner. Vi får ikke reise, ikke engang på hytta. Vi får ikke besøke våre egne slektninger, i alle fall ikke besteforeldrene våre, fordi disse befinner seg i risikogruppen for smitte.

Hva gjør disse erfaringene med oss? Etter en uke? Etter to uker? Tre uker? Får det oss til å reflektere over alle dem rundt i verden som lever uten tilgang langt mer kritisk viktige medisiner enn Paracet? Får det oss til å reflektere på en ny måte rundt dem som har mistet absolutt all friheten sin?

Om dem som er sperret inne i små leirer uten noen som helst bevegelsesfrihet, og hver eneste dag utsettes for alvorlig smittefare for en lang rekke sykdommer? Mennesker som i den grad de får vår oppmerksomhet her i Norge, gjør det fordi vi er så opptatt av å hindre dem i å komme hit.

Ja, jeg ønsker meg høyere lønn og en mer helsefremmende arbeidshverdag, men jeg ønsker meg aller mest at den omsorgen vi har vist for hverandre vedvarer. Jeg ønsker at vi henter frem det beste i oss selv hver eneste dag.

Kanskje kan vi da stille litt bedre forberedt den dagen en ny krise skulle ramme. For den dagen vil komme. Neste gang er det kanskje antibiotikaresistente bakterier eller klimatrusselen som fører til stengte barnehager og skoler.