Jérémie McGowan ble ansatt som direktør ved Nordnorsk kunstmuseum i 2016, og har på rekordtid klart å løfte museets posisjon i byen – og landet for øvrig – til et nivå man knapt hadde drømt om. Jo mer man får vite om hans avgang, dess mer forunderlig virker beslutningen.

Fra en middels interessant, lokal kunstinstitusjon, har McGowan forvandlet den til å bli en prisbelønnet, nasjonal kunstaktør, som utfordret publikum og skapte debatt. Akkurat det alle kunstmuseer aspirerer til å være. Det er likevel dette siste som ser ut til å ha vært grunnen til at han nå, på forunderlig vis, blir bedt om å gå.

29. januar i år overtok tidligere ordfører på Sortland, Grete Ellingsen (H), som styreleder i Nordnorsk Kunstmuseum. Hun har siden fireårsperioden med ordførerkjedet vært statssekretær i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Ingenting å si på den politiske ballasten, med andre ord.

Før dette var hun advokat, dommerfullmektig og juridisk rådgiver i Mattilsynet, hvilket skulle tilsi at hun også hadde stell på jussen. Bakgrunn for å stille seg til doms over det kunstneriske som leveres, har hun imidlertid ikke. Det er problemet her.

Hadde Jérémie brutt loven, begått økonomiske mislighold eller trakassert de ansatte, ville det vært Ellingsens plikt å gripe inn. Ingenting tyder foreløpig på at dette er tilfelle. Alle styremedlemmene med kunstfaglig bakgrunn har nå valgt å gå, som følge av denne beslutningen. Det forteller en hel del.

Ellingsen bekrefter at McGowan har blitt løst fra kontrakten, og viser til at det finnes en passus i arbeidsavtalen hans, der dette kan skje uten begrunnelse. Han har ikke blitt avsatt eller avskjediget, altså, men må gå uten videre forklaring.

I 2017 ble Nordnorsk Kunstmuseum kåret til Årets Museum av Norges Museumsforbund. Dette vitner om en nyskapning Tromsø knapt har vært vitne til. NNKM ble plutselig diskutert og satte nasjonal agenda, noe som tidligere aldri var tilfelle. Hva det var som ble for provoserende eller avvikende for museets styre, er vanskelig å se.

Med den kulturpolitiske storsatsingen «Sámi Dáiddamusea» fikk man skapt adskillig engasjement. Det samme gjaldt «Like Betzy», hvor man hadde de berømte blokkeringene av Roald Amundsen-skulpturene, for å få frem poenget rundt at den norske landskapsmaleren Betzy Akersloot-Berg (1850–1922) har «falt ut» av kunsthistorien. McGowan skapte også engasjement ved å invitere barn og voksne til å uttrykke og skape kunst.

Som arkitekt Gisle Løkken skrev i et debattinnlegg i iTromsø på onsdag: «Det er nettopp dette et museum skal være; en samfunnsaktør som ser det usynliggjorte og setter søkelyset på det utenkelige, og som tør å vise fram og debattere alle fasetter av vår kultur og historie».

Det er mulig at det er ting som ikke har kommet fram for offentligheten som kan forklare valget, men mye tyder på at dette rett og slett skyldes kunstnerisk inkompetanse fra dem som utgjorde flertallet i styret.

For en drøy måned siden gikk stortingsrepresentant Silje Hjemdal (Frp) ut og ville omgjøre Kulturrådet, slik at det i stedet ble en folkejury som avgjorde hvem som fikk støtte. Når man vet at Edvard Munchs første utstilling ble stengt etter bare én uke, som følge av reaksjonene, skjønner man at en haug betydelige kunstnere ville blitt slengt over ripa med en slik utvelgelsesprosess.

Kulturminister Abid Raja (V) viste fornuft da Hjelmdals forslag kom, ved å understreke at kunstfaglige folk bør stå for de kunstneriske valgene. Likevel er det altså Kulturdepartementet som har utnevnt disse representantene fra folket som er med og fjerner en ubetinget suksess som Jérémie McGowan.

La oss håpe Raja kommer med like fornuftige henstillinger denne gang. Sparkingen av McGowan virker forhastet og uklok, og burde omgjøres snarest.