Sett fra sidelinja

En modell for matproduksjon som tar livet av oss

Å etterspørre settepotet når snøen overstiger to meter på flat mark, er en ganske interessant blanding av lys optimisme og den dypeste pessimisme.
meninger

Det gikk et rykte i et hagelag her i byen om at det er kamp om settepoteten, den skal visstnok være vanskelig å få tak i. I alle dager, tenkte jeg, går endringene så fort? Er folk begynt å hamstre settepotet også nå?

Så jeg måtte nesten ta meg en telefon til Felleskjøpet, både av ren antropologisk nysgjerrighet, men ikke minst av frykt for egen potetsesong – her var det kanskje lurt å sikre seg. Heldigvis kunne de berolige meg, det er fortsatt godt om settepotet. Etterspørselen er bra, men det har ikke tatt av, for å si det forsiktig.

Det er forståelig, når man ser ut av vinduet. Å etterspørre settepotet når snøen overstiger to meter på flat mark, er en ganske interessant blanding av lys optimisme og den dypeste pessimisme.

Det er likevel betegnende at det i det hele tatt snakkes om poteter i et hagelag midt i byen. Hvem hadde trodd at våre grønneste hender ville la sine progressive jordlige sysler besudles med noe så prosaisk som en potet? Jeg tenkte nok at det gikk mer i bladsalater, reddiker, persille og sukkererter. Og en og annen kepaløk.

Men, som man skjønner, det er ikke mangel på kriseforståelse blant dyrkerne. Ikke så rart, det er vel de som står matproduksjonen aller nærmest, enten profesjonelt eller i form av hobby-virksomhet, som skjønner mest av hvor himmelropende blottstilt vi kan bli av det minste virus.

Logikken er ganske enkel: Selv om Rema-sjefen sier at det er mat nok til alle, så krever det likevel at noen, helt konkret, får settepoteten i jorda når tela går. Og når det må handles, viser det seg at noen er mer handlekraftige enn andre.

Derfor, all honnør til hagelagene i byen. Og det samme til plageåndene i Senterpartiet som driver og maser om den matjorda hele tiden – det er kjekt med golf, men særlig matnyttig er det jo ikke.

Så blir det interessant å se hvordan det står til med kriseforståelsen i den øvrige befolkning. Og ikke minst – hva kommer etterpå? Jeg hørte på Benedicte Bull og Nina Witoszek i Pandemipodden onsdag, en interessant podcast der forskere forsøker å forstå og tolke det vi er midt inne i, hvor sistnevnte snakket om kriseforståelsens fire steg, slik britiske forskere har formulert det etter å ha observert sin egen kultur i møte med koronaen.

Første trinn er: Det kommer ikke til å skje noe som helst. Andre trinn: Noe vil skje, men det er lite vi kan gjøre med det. Trinn tre: Kanskje vi skulle ha gjort noe med det, men vi ser ikke noe vi faktisk kan gjøre. Siste trinn: Kanskje var det noe vi faktisk kunne ha gjort, men det er dessverre for sent nå.

Så handlingslammet opplever jeg ikke at vi er her til lands, og i hvert fall ikke i hagelaget. Men det er likevel ingen tvil om at vi har stelt oss uheldig på en rekke forskjellige områder, hvor jeg håper kriseforståelsen nå skal være tilstrekkelig til å hente oss inn igjen. Man kan jo for eksempel ikke la markedskrefter virke på en slik måte at all medisinproduksjon i verden legges til ett land. Vi er bortimot der i dag.

Vi kan heller ikke overlate til ett land alene å produsere smittevernutstyr. Det er jo helt ufattelig at det har kunnet skje. Hva gjelder mat: Industriell kjøttproduksjon i verden har nå et så høyt antibiotika-nivå at det truer folkehelsen.

Årsaken er at dyrene er for genetisk like og lever så tett, at for å unngå sykdom som slår ut hele flokken samtidig, pøses det på med antibiotika. Dermed produseres det resistente bakterier som tar livet av tusenvis av mennesker.

Verden har med andre ord, så ironisk det enn kan høres ut, en modell for matproduksjon som tar livet av oss. I Norge har vi heldigvis klart å holde noe igjen, vår kjøttproduksjon ligger mange ganger under internasjonal antibiotika-bruk, og havbruket vårt har praktisk talt vært antibiotika-fri i 30 år, takket være god forskningsinnsats fra Universitetet i Tromsø. Likevel; også vi er blendet av stordriftsfordeler og rendyrket markedstenkning i matproduksjonen. Kanskje det første vi gjør etter krisen er å be Trygve Hegnar pensjonere seg?

Jeg kjenner meg delvis igjen i den britiske trinnmodellen, jeg var nok litt sånn «slapp av, dette ordner seg». Jeg er fortsatt rolig, verden vil bestå, men for hver dag som går blir jeg sikrere på at ikke bare jeg, men hele samfunnet, må endre seg etter dette. På en hel rekke områder.

Det koster for øvrig 229 kroner for fem kilo gulløye settepotet hos Felleskjøpet.