Lørdagskåseriet

Kritisk traktetrøbbel i en vanskelig tid

Koronaviruset setter oss stadig på nye prøver og utfordringer. Det gjelder selvsagt også vår mann Ronny Bratten.
meninger

Mangt er skrevet, og enda mer sagt, om de forunderlige tider vi befinner oss i. Det er tre uker siden statsministeren beordret landet delvis lagt ned, og siden har jeg og mange med meg hatt hjemmekontor og ellers tittet forskremt ut på verden gjennom den smale stripen mellom gardinene.

Bruce Springsteen sang en gang, i den folkekjære balladen «The River», at «all the thing that seemed so important – mister, they vanished right into the air». Nå siktet han riktignok til den åndelige død som rammer mangt et ulykkelig ekteskap, men sannelig har man fått føle på en at ekte dikters ord lever sitt eget liv utenfor dikterens opprinnelige mening.

Fotball, for eksempel. For meg en av de tingene som krydrer livet. Uansett hvor kjedelig hverdagen måtte være, er det alltid en kamp å se frem til. Om vinteren er det Premier League i helgene og Champions League i ukedagene, samt noen cuper hist og her. Om sommeren spiller våre lokale lag, alt fra TIL og TUIL og ned til minste putteklasse hvor ungene spiller 3 mot 3.

Men nå er det borte, og selv om det var litt artig den første helga å se kamper fra VM 1986 på YouTube, er det i lengden begrenset hvor spennende det er med oppgjør man vet resultatet av. Som Liverpool-fan burde jeg også være fortørnet over at det sikreste gullet i verdenshistorien ser ut til å smuldre bort sammen med resten av sesongen.

Forhåpentligvis er det et tegn på at man ennå ikke er fullstendig emosjonelt avstumpet at det egentlig ikke er så viktig med de fotballkampene, bare vi kommer oss gjennom dette marerittet med færreste mulig tapte menneskeliv.

Vi mennesker er likevel skrudd sammen slik at vi har en enorm evne til å konsentrere oss om uviktige ting, noe som sikkert er en av grunnene til at vi ikke har fått kollektiv psykose av tanken på alle tragedier som rammer menneskeheten dag ut og dag inn, også før vår felles uvenn fra flaggermusenes rike dukket opp.

Som hjemmekontorist får man et i overkant lidenskapelig forhold til kaffetrakteren sin. Behovet for god kaffe er allestedsnærværende i arbeidslivet, men i alle fall når man har stablet opp en pc på kjøkkenbordet og prøver å huske å ta på bukser før man logger seg på om morgenen.

Kaffetrakteren min er en klassisk Moccamaster og har gjennom 11 år gitt meg mang en høytidsstund med fingrene rundt hankeløse krus. Moccamasteren ble oppfunnet av nederlenderen Gerard Clement Smit, som på 60-tallet, med grenseløs iver, satte all sin hjernekapasitet inn i arbeidet å lage verdens beste kaffetrakter.

Etter prøving og feiling, kom han fram til patentet som fortsatt gjelder. Moccamasteren har nesten ikke endret utseende siden 1968, fordi Clement Smit insisterer på at ingen endringer godkjennes som påvirker kaffens produksjonsprosess.

I vannmagasinet varmes vannet til rett over 92 grader, før det ledes til kaffefilteret gjennom en arm. Det skal ta rundt seks minutter fra man slår på trakteren, til kaffen er ferdigtraktet, noe som ifølge oppfinneren skal sørge for at kaffen verken blir for søt eller for bitter.

Hvorom allting er, har Moccamasteren blitt en moderne klassiker og er stort sett alltid i tetsjiktet når kaffetraktere skal blindtestes.

Stor var derfor bekymringen her en dag da kaffen plutselig ikke smakte noe særlig i det hele tatt og i den grad den kullsvarte væsken avgav et avtrykk på smaksløkene, var det med en bitteliten, emmen ettersmak. «I alle dager», sa jeg halvhøyt, og tok en ny sup av kaffekoppen.

Nedsatt smaksevne skal etter sigende være et av symptomene på covid-19, så jeg styrtet til kjøkkenskapet og kastet innpå en neve salt og et par skjeer sukker. Heldigvis merket jeg enorm forskjell på disse smakene, og kunne dermed ikke annet enn å slå fast at jeg rett og slett hadde brygget stygg kaffe.

Her var det ikke annet å gjøre enn å gå vitenskapelig til verks. En nærmere observasjon av kaffetrakteren, gjorde det klart at det var en tid siden den var blitt vasket sist.

Etter å ha tømt en sånn pose med trakterrens som selges i de fleste dagligvareforretninger med respekt for seg selv, kunne jeg med egne øyne studere rensevæsken som puffet og presset seg frem gjennom rørene, mens slaggstoffer, vannkalk og hva annet som nå hadde festet seg, fulgte med.

I etterkant skulle trakteren skylles ved å trakte noen liter med rent vann, hvilket jeg gjorde. Det var følgelig med en viss forventning jeg fylte opp beholderen og hadde de foreskrevne 6 skjeene med kaffe i filteret.

Kaffen luktet godt, og fargen var lovende sort som ibenholt: Endelig kunne jeg fylle koppen (en reklamekopp for Tromsøysund Sparebank fra tidlig syttitall) og atter la morgentrøtthetens fremste nemesis gli ned strupen.

Og igjen ble jeg skuffet. Først smakte det omtrent ingenting, og ettersmaken var som en flau vind som fører med seg et hint av forråtnet skog. Her nyttet det altså ikke med ferdigkjøpte patenter for rens av kaffetrakter, såkalt hardere lut måtte til. «Hardere lut» er i denne sammenheng et språklig virkemiddel, jeg hadde ingen intensjon om å faktisk bruke lut til dette arbeidet.

Eddik, derimot, skal visstnok være rene vidundermidlet når det gjelder rengjøring. Våre tabloidaviser trøtner aldri på å trykke artikler om hvordan en slump eddik i litt lunkent vann vil rense alt fra akvedukter til saltvannsakvarier og i et anfall av inspirasjon slo jeg en dryg dram av stoffet og ei skje zalo, sammen med vann til traktingen.

Den stramme eddiklukten indikerte at nå, NÅ, skjedde det endelig saker og ting i rensingen, mens såpeboblene hoppet rundt i glasskolben. Etter at dette var fullført, tok jeg løs alle delene som lot seg enkelt avinstallere, og satte alt til en runde i oppvaskmaskinens varmeste og lengste program.

Til slutt stod trakteren der, skinnende ren og blank som om den kom rett ut av en vaskehall for kaffetraktere. Det var ikke uten stolthet jeg satte sammen delene og gjorde maskinen klar til innsats. Etter de nødvendige seks minutter og femten sekunder med trakting, fylte jeg koppen og tok jomfruslurken – bare for å konstatere at kaffen fortsatt ikke smakte godt.

På dette tidspunktet hadde jeg begynt å rive meg i håret og dunke pannen taktfast mot veggen, og bare myndighetenes presise råd om forsiktighet ved håndhygiene forhindret meg fra å tygge opp neglene mine. Hva hadde skjedd?

Til slutt gjorde jeg det som jeg burde begynt hele greia med; jeg tok en kikk på kaffeposen jeg lagde kaffe av. Et kjent kaffemerke fra en kjent leverandør – og den var merket best før 23. november 2015. Det var kanskje ikke så rart at aromaen var en tanke svekket, og samtidig måtte jeg berømme meg selv for jobben med å tømme matforrådet effektivt.

Nå har jeg en skinnende ren kaffetrakter, og neste gang jeg drister meg på butikken skal jeg til og med skaffe meg noen poser fersk kaffe. Hjemmekontoret kommer aldri til å bli så effektivt som etter den neste kaffekoppen.