Med disse ord vil jeg reagere på sjokkerende nyheter i norske medier. Jeg er kunsthistoriker og kurator bosatt i Berlin. Fra mars 2015 til juli 2016 var jeg ansatt som kurator i et vikariat ved Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø. I denne posisjonen hadde jeg både spennende oppgaver og møtte store utfordringer.

Hva legitimerer at en leder plutselig må forlate en viktig kulturinstitusjon i Norge akkurat nå?

Mye har blitt skrevet rundt saken om å slutte åremålsavtalen med Jérémie Mc Gowan ved Nordnorsk kunstmuseum. Med alle utfordringer knyttet til covid-19-pandemien lever vi i svært utfordrende tider og det er helt uforståelig hvorfor et museum nettopp nå skulle videreføres uten en leder med solide erfaringer. Jeg har lest gode og viktige kritikkpunkter til styrets beslutning som man ikke trenger gjenta her. Her kommer bare noen egne tanker og mitt perspektiv som tidligere ansatt ved Nordnorsk kunstmuseum. I 2016 opplevde jeg som vikar på museet i Tromsø en ny direktør som tok sin jobb på alvor. I en travel periode kom en direktør som var den første på kontoret og den siste som gikk hjem. Jeg møtte en teamleder som snakket med hver eneste av de ansatte og hørte på problemstillinger.

Fra begynnelsen av opplevde jeg at Jérémie Mc Gowan reagerte ansvarsfullt på viktige saker, som for eksempel sikkerheten av verk i magasinet. Direktøren kom med gode impulser når det gjaldt økologiske og økonomiske utfordringer knyttet til Kunsthall Svalbard, eller rollen til samisk kultur i Nord-Norge. Det var spennende å høre Mc Gowans tanker om et museum som bærekraftig institusjon.

For min del var hans rolle som teamleder mest viktig. I min posisjon som kurator og prosjektleder for utstillingen til Kjell Varvin: «Fri Geometri», fikk jeg støtte i alle spørsmål rundt sikkerhet, økonomi og ansvar i henhold til institusjonens retningslinjer. Med sine faglige erfaringer fra Nasjonalmuseet i Oslo sørget Jérémie blant annet for en større klarhet i formidlingssaker og corporate design.

Retningslinjer som et museum må følge, kan bli til en stor utfordring når det skal vises samtidskunst. Med hjelp fra administrasjonen og direktøren kunne vi takle alle utfordringer uten å måtte endre budsjettet. Samtidig ga direktøren kunstneren og meg stor frihet i kunstneriske spørsmål. På denne måten kunne vi realisere en svært fin utstilling, som også var grunnlag for videre prosjekter av Kjell Varvin i Oslo.

Etter at jeg flyttet tilbake til Berlin, fikk jeg gjennom sosiale medier og presse, med meg mange spennende prosjekter som foregikk ved NNKM. Prosjekter som Sami daiddamusea og Like Betzy har ikke bare vunnet priser i Norge. Det er også eksempler for hvordan et museum kan virke som kulturpolitisk aktør. Slike forbilder kan gi impulser til tanker om hvordan en institusjon kan virke utover tradisjonelle grenser, også internasjonalt.

Jeg fikk stor tillit til Jérémie Mc Gowan son faglig leder, teamleder og institusjonsleder. Jeg håper at Nord-Norge ikke må miste en usedvanlig kulturaktør.