Dette betyr at nøden ikke skal bli for nærgående for noen av oss nordmenn i denne harde tiden, men penger skal kunne bevilges til dem som trenger det. Virksomheter skal være nesten uskadde når dette er over en dag. Det vi ikke skjønner så lett er at det også skjer noe mer i mellomtiden.

Det er ikke alle land som har et oljefond stappet fullt av penger til å sørge for at de kan komme nærmest uskadde fra denne ubehagelige nedstengningen i samfunnet.

Det er bare drøyt fem millioner av oss nordmenn og kvinner, og det betyr at sparepengene våre utgjør omtrent 2 millioner kroner for hver av oss. Vi bruker likevel bare småpenger av dette for å holde oss skadesløse gjennom den økonomiske krisen vi nå står overfor.

Regjeringen øser ut penger, og om den såkalte opposisjonen i Stortinget vil ha mer, så får de det dagen etter. Det tar seg rett og slett ikke ut å snu litt på skillingen før man lar den fare nå om dagen. Derfor rauser det penger ned fra det nasjonale pengefjellet i disse dager.

Selv store USA bevilger seg mer enn to norske oljefond for å bistå folk og næring. Mye av dette er såkalte helikopterpenger. Det betyr at alle borgere får penger fra staten. 1200 dollar cash minimum for hver person og noe mindre for dem som tjener mer enn 75 tusen dollar i året.

Disse pengene har ikke USA en sur cent av selv, og må i stedet låne alt i det internasjonale finansmarkedet. Det skader selvsagt den langsiktige økonomien deres, og fører til betydelige renteforpliktelser i fremtiden.

For presidenten deres gjør dette ingenting. Han tenker bare på sitt eget gjenvalg i disse tider, og signerer ubekymret dette vedtaket fra kongressen.

Noe av det samme skjer i Europa. Her må regjeringene ut med enorme beløp for å støtte sine bedrifter og folk. Tror noen at Italia, Hellas og Spania ikke må låne disse pengene?

Det kommer til å føre til en stor omfordeling av velstanden også innenfor det europeiske felleskapet. De rikeste blir rikere og de som henger etter vil finne seg hengende enda lengre etter.

Har denne krisen med en innlagt oljekrise for Norge noen politiske utfordringer vi trenger å merke oss? Kommer politikken også til å falle tilbake til det såkalt «normale» noen gang?

Regjeringen har nå endret litt på strategien for koronakrisen. Før skulle man bare flytte toppunktet av epidemien slik at helsevesenet kunne handtere den. Nå skal man heller «slå viruset ned». Det vil si luke det bort i hele befolkningen vår.

Dette tar mye lengre tid, og det setter regjeringen trolig pris på. Da fremstår de i enda lengre tid som utrolig rause og mer handlekraftige enn noen andre. Pengene som trengs for å nå dette hårete målet kommer fra oljefondet og stresser ikke de årlige statsfinansene.

For hver dag som går gir regjeringen anledning til å stråle i sin egen fortreffelighet og være nasjonens «Morr og Farr». De passer på oss og vil oss bare vel, mens pengene rauser ut av de kontoene de ikke har noe ansvar for lenger, fordi opposisjonen bare trykker på for mer pengebruk for å tekkes sine egne velgere som bare maser om enda mer.

Når alle blir enige om politikk i et land, gagner det mest de som styrer. Dette vet alle i politikk og samfunnsliv. På denne måten er selve oljefondet også havnet inn i den daglige politikken her til lands.

Hva så med andre som ikke har sjanser til å følge denne linjen? Ikke har de penger og ikke får de låne heller, siden de er blakke fra starten av. Dette er verdensdelen Afrika og mange andre som utgjør det store flertallet av nasjonene på denne lille kloden. Nå utsettes de for nok en urettferdig omfordeling av muligheter fremover.

Det er nokså klart at en nasjon som Norge vil komme bedre ut av dette enn andre, siden pengene fins her allerede. EU vil, tross alt, kunne låne penger, og de kan gjøre finanspolitiske grep i fellesskap som holder medlemmene deres unna katastrofen, men hva kan Afrika gjøre, hva kan Sør- og Mellom- Amerika gjøre?

Sett på den måten ser vi lett hvordan omfordelingen vil bli. De rike vil bli rikere og de fattige vil bli hengene enda lengre etter.

Alternativet er at man allerede nå ser forbi de grensene man har mellom nasjonene og stabler på beina en global epidemikasse som gjelder alle. Som står litt i stil med det som sies i festtalene. At en global epidemi er noe som rammer både fattig og rik like mye. Som er noe vi må handtere i fellesskap ut fra de ressursene vi samlet rår over.

Eller skal vi fortsette og stirre oss blinde på vår egen grense og stenge oss inne for å holde de usynlige pestvirusene borte fra vårt eget økonomiske eventyr, og heller rope etter mer isolasjon, nye apper, og annen digital overvåking for å redde oss selv, mens de andre på kloden drukner hjelpeløst i det samme havet rundt oss?