Sett fra sidelinja

Ting vi klarer oss uten

Nå blir vi alle fattigere, sier økonomene om det forventede viruset i økonomien.
meninger

Da er det vel bare å forberede seg på det, selv om det er litt vanskelig å forstå. Er ikke begrepene fattig og rik en sammenliknende øvelse? Hvis alle blir fattigere, blir vi da fattigere? Og, hvor blir egentlig verdiene av, hvis ingen blir rikere?

Det er bare å slå fast at makroøkonomi er en forestilling for og av makroøkonomer. Vi andre gjør best i å rette oss etter hva de sier, og ikke stille så vanskelige spørsmål. «Når dollarn går opp og krona går ned, så e vi med», som det heter i sangen.

Men det enkle sjeler kan gjøre, er å begynne å forberede seg på den angivelig fattigere perioden i livet, og se på ting man kan klare seg uten. Jeg har så smått begynt.

Det aller mest elementære i denne øvelsen er å begynne å se etter ting man har to av, for det er absurd mye. Jeg har for eksempel to vinåpnere. Hvorfor - jeg drikker da aldri så mye vin at jeg trenger å åpne to flasker samtidig?

Jeg har to hammere også (egentlig fire, men nå holder vi oss til to). To hammere? Er det med føttene en skal holde spikeren dersom man skal hamre med begge hendene?

Jeg har to spader av typen spiss. To regnjakker. To barberhøvler. To brødkniver. To gitarer. To sykler.

Og, det verste, etter at Magne Myrmo ble den siste verdensmester på treski på 15-kilometeren i Falun i 1974 er det nå langt vanligere for nordmenn å ha tre ski enn treski.

Jeg har løypeski, fjellski randonee-ski. Med tilhørende løypeskisko, fjellskisko og randonee-skisko. Og staver. Det er litt vanskelig å vite hva jeg skal kvitte meg med av løypeskiene og randonee-skiene for å komme ned i to, for jeg bruker ingen av dem. Kun fjellski.

Det er ikke godt å si hvordan vi kom dit. Det er ikke bare et utslag av uhemma forbrukskultur. Man får jo for eksempel fort ei trefjøl og en brødkniv til jul – hvordan kunne giveren ane at du allerede hadde en brødkniv – og da er det jo i god, norsk husmannstradisjon å ikke hive den man har. Man hiver jo ikke ting. Dermed har man to. Brødkniver. Og minst femten trefjøler.

Men tingenes tilstand er jo dessverre også et utslag av tilgang på penger, i kombinasjon med akselererende globalisering. Da får man nordmann med kroner til overs og en kinesiskprodusert hammer på Clas Ohlson til 59 kr – den ser da like god ut som en Stanley til 670 kroner – så hvorfor ikke, man har alltids bruk for en ekstra hammer, og noe må man da kunne unne seg, når man først er på Clas Ohlson.

Verden blir nok et vakrere sted om fattigdommen tvinger ting i en annen retning. Økonomene blir kanskje ikke så glade, hvem glemmer finansminister Kristin Halvorsens (SV) formaning om shoppe i vei for å få fart på økonomien etter finanskrisen i 2008?

Men hvem sier at man ikke kan bli rikere av å ha færre ting? Om landet teknisk sett blir fattigere av at folk gir bort det de ikke trenger, eller avstår fra å kjøpe noe de har fra før, så er det en fattigdom som er høyst påkrevd.

Den andre øvelsen vi kan gjøre ligger i hodet. En venn av meg ble utsatt for en fryktelig ulykke da hun var 20 år. Hun hadde akkurat lagt ambisiøse planer for fremtiden, men ble så skadet fysisk at hun måtte på institusjon for rehabilitering.

Kort tid etter innleggelsen ble hun tilbudt å være med og lage figurer i trolldeig, noe den ambisiøse unge damen glatt avfeide. Hun skulle opp og fram. To dager etter laget hun trolldeig likevel. Ikke bare ambisjonene, men hele perspektivet på livet måtte endres.

Om landet etter koronaen skal hensettes til å lage trolldeig-figurer er noe uklart – vi er neppe der. Men historien fungerer som illustrasjon på den mentale omstilling vi må gjennom, for dette har kostet. Millioner og milliarder. Arbeidsplasser. Hjørnesteinsbedrifter i småsamfunn.

Det tar en ettermiddag å beslutte nedstengning, men det kan ta år å bygge opp igjen. Det vil ikke bare ramme de direkte berørte, det vil ramme oss alle – og vi må derfor være forberedt på å ta i et tak, alle sammen.

Det er likevel ingen grunn til å klage, for denne delen av pandemien kan man ikke kan dø av. Det handler bare om å innse at man ikke kan fortsette som før. Hun med trolldeigen jogger nå hver morgen, og har en gjevere jobb enn hun drømte om før ulykken. Der hadde hun ikke vært om hun ikke raskt nok innså at kroppen, og livet, det får man aldri to av.

Da kan det høve å avrunde med det sitatet som farer over sosiale medier med epidemisk kraft for tiden: De viktigste tingene i livet er ikke ting.