Foreldre som vurderer å holde barna hjemme når barnehagene åpner har blitt oppfordret til å tenke seg om en gang til. Det er jeg ubetinget enig i, man bør ikke ta en slik beslutning på impuls. Jeg reagerer imidlertid på at det blir lagt til grunn at foreldrenes motiver utelukkende er basert på hensynet til egne barn og at skeptiske foreldre overbeskytter barna.

En større kinesisk studie, publisert i tidsskriftet Pediatrics, indikerer at 55% av barn med påvist smitte har milde symptomer, 40% har moderate symptomer (lungebetennelse og feber) og 5% blir kritisk syke. Til sammenlikning blir i underkant av 20% av den voksne befolkningen kritisk syke.

Kanskje er dette en akseptabel risiko å ta for dem som er mest opptatt av egne barns helse, men hva med barnas rolle som smittespredere til hele befolkningen? I en kommentar til denne studien har amerikanske barneleger uttrykt frykt for at barn kan spille en avgjørende rolle i spredningen av sykdommen siden symptomene deres ofte inkluderer øvre luftveier som gjør at sykdommen lettere spres gjennom hosting og nysing.

Alle som har barn eller jobber i barnehage vet hvor lett virussykdommer spres i disse miljøene. Er det meningen at foreldre skal akseptere at COVID-19 er et unntak, uten at dette er vitenskapelig dokumentert?

I et notat fra Folkehelseinstituttet (FHI) fra 23. mars, som inkluderte den kinesiske studien, konkluderes det som følger: ” Vi har funnet få dokumenterte eksempler på sannsynlig smitte fra barn, men det svært begrenset dokumentasjon på dette og for tidlig å si om barna kan spille en vesentlig rolle i smittespredningen, eller ei.”

Professor: Kristoffer Rypdal ved UiT.

Det er på

denne bakgrunnen man må forstå FHIs direktør, Camilla Stoltenberg, da hun i en av helsemyndighetenes pressekonferanser beskrev gjenåpning av barnehager og skoler som et unikt eksperiment. Fra et forskersynspunkt er det ikke vanskelig å forstå Stoltenbergs begeistring over denne muligheten til å bedrive banebrytende vitenskap.

Men det er heller ikke vanskelig å forstå foreldrenes mangel på begeistring over at barna skal fungere som helsemyndighetenes prøvekaniner, slik det er formulert på en facebook-side som til nå har fått over tjue tusen medlemmer.

FHI har estimert at tiltakene med sosial distansering i Norge har redusert reproduksjonstallet R for viruset fra 2.5 til 0.7. Men usikkerheten i dette estimatet er så stort at det ikke helt kan utelukkes at R er fortsatt er større enn 1. Helsemyndighetene underkommuniserer de katastrofale konsekvensene som vil ledsage en utvikling der R over tid etablerer seg på et nivå som bare er litt over 1.

Det gis et inntrykk av at vi kan holde kontroll med utviklingen ved å slippe gradvis opp og balansere R på et nivå større enn i dag, men mindre enn 1. Min påstand er at det ikke er mulig, gitt usikkerheten i ethvert estimat av R.

En illustrasjon av hvor følsom situasjonen er for størrelsen av R har jeg laget en figur som viser prognoser for antall innlagte i sykehus og akkumulert antall dødsfall for to scenarier for utviklingen av R. I begge scenariene avtar R til 0.7 gjennom mars måned for deretter å stige til 0.9 gjennom april i det ene scenariet, og til 1.1 i det andre.

Disse scenariene er vist som de blå kurvene i den lille innrammede figuren. De svarte og røde punktene i den store figuren viser data for faktiske innleggelser og dødsfall i slutten av mars og første halvdel av april, mens de tilsvarende kurvene er prognoser jeg har laget ut fra en enkel epidemimodell som er tilpasset til disse dataene. De stiplete kurvene er for R=0.9 og de heltrukne for R=1.1.

Vi ser at hvis R holder seg omkring 0.9, vil antall innleggelser avta mot null gjennom sommeren og samlet antall dødsfall vil ikke overstige tre hundre. Men hvis R skulle etablere seg på 1.1, så vil antall samtidige innleggelser mot slutten av året overstige to tusen, og antallet døde om et års tid vil nærme seg ti tusen.

Nøyaktigheten til denne enkle modellen kan alltid bestrides, men de kvalitative resultatene er robuste; vi har en eksplosiv vekst av sykdommen så snart R overstiger 1.

Når myndighetene balanserer forskjellige hensyn i sin strategi, må man ta i betraktning den ustabile situasjonen vi befinner oss i når R nærmer seg 1. Fordi R større enn 1 representerer en tilstand med eksponentiell vekst av smitten, er det en tilstand som er svært vanskelig å kontrollere.

Vi vet nesten ingen ting om hvilken effekt åpning av barnehager og skoler har på reproduksjonstallet, og derfor beveger vi oss inn i et minefelt når vi lar andre samfunnshensyn en hensynet til liv og helse avgjøre hvilke tiltak vi velger i kampen mot pandemien.

Foreldre som vegrer seg for å delta i dette eksperimentet er ikke hysteriske og overbeskyttende. De er først og fremst mennesker som viser samfunnsansvar og tenker seg om to ganger.