Jeg ser i Nordlys (7. april) at stiftelsen Polaria er kommet i koronaklemme – derfor noen personlige kommentarer til dette.

Polaria er en velkjent og enestående institusjon i Norge, for Tromsøs barnehager, skoler og ikke minst utenlandske turister som ønsker informasjon og opplevelser om arktiske forhold. Der er udiskutable fordele ved Polarias virke med formidling i tett samarbeid med forskere ved UiT Norges arktiske universitet (UiT) og Framsenteret.

Dette samarbeidet kan og må utvikles. På den ene siden bidrar UiTs forskningstokter med levende dyr fra arktiske områder til Polaria, som kun få institusjoner i verden kan vise til. På den andre siden gir Polaria formidlingsmuligheter for forskere og praktisk erfaring med levende dyr for UiTs studenter.

Polaria var opprinnelig en erstatning for Marinbiologisk Stasjon på sydspissen, og det vil være naturlig at Polaria nå blir formelt tilknyttet UiT og det ny Universitetsmuseum.

I disse korona-tider vil en avvikling av Polaria, og tilsvarende stiftelser så som Akvariet i Bergen og Ålesund og dyreparker (med Julius!), utløse et ramaskrik á la Munch, og undergrave Norges posisjon for formidling av klima, hav og arktisk liv.

Danske akvarier og dyrehager får da også korona-støtte da ingen oppgående politikere vil påta seg ansvaret for konsekvensen av konkurs – i siste instans avlivning av seler, fisk og andre dyr. En (utenkelig?) konkurs av Polaria vil gi negative og uoverskuelige ringvirkninger for reiseliv og forskningsformidling ikke bare i Norge, men også internasjonalt.

Koronakrisen er tung for folk og pengepung, men den gir også muligheter for at tenke nytt og fremadrettet. Det ville være interessant å høre hva universitetsledelsen, byens (og landets) politikere og befolkning tenker om Polarias framtid under og etter koronakrisen. Det haster - og selene savner selskap.