Når jeg en dag blir gammel. Nå er jeg jo gammel allerede, vil mange hevde, men ikke så gammel at jeg har fått barnebarn. Uansett, når den tid kommer, og disse en gang når en alder hvor de begynner å stille spørsmål om alt mulig, da er jeg sikker på at mange av dem kommer til å omhandle den merkeligste perioden i min levetid – perioden vi lever i nå.

Noe sier meg at det er viktig å forberede seg på dette allerede. Når jeg vet hvor glemsk jeg i dag er når det gjelder min egen bryllupsdag, tør jeg ikke tenke på hvordan hukommelsen er om noen tiår. Jeg har derfor begynt nedtegnelsene – slik at jeg husker det i detalj når den tid kommer.

Bestefar, hva gjorde du under koronakrisen? Å, det var ikke lite, kan jeg fortelle deg. Det var et salig kjør hele dagen lang, etter å få skaffet seg dopapir og gjær. Huset var helt tomt for ting å tørke seg med, og alt vi hadde var stabelen i garasjen. Ja, selv treningsmanualer var utsolgt, så vi visste nesten ikke hvordan vi skulle klare oss.

På den tiden hadde vi butikker vi gikk i – ikke alt ble handlet på nett – men de fleste av disse var altså ikke åpne.

Hjemme gikk jeg konstant rundt i joggebukse i tre uker, ikke fordi jeg ikke hadde klær, men fordi ingen meg. Møtene med jobben foregikk på et program som het Teams, og de filmet bare fra livet og opp, så derfor var dette helt innafor.

Alle frisørene holdt stengt, så vi måtte klippe oss selv. Det førte til en viss mismatch mellom den overvektige kroppen – etter uker uten aktivitet – og Auschwitz-cutten på hodet. Jeg måtte derfor kle på meg caps når vi hadde Teams-møter.

Men hva gjorde dere mens dere var innelåst, bestefar? Jo, vi la ut morsomme bilder av oss selv fra ungdommen, og platene vi spilte mest. Også lagde vi dansevideo med familien. Folk syntes det var kjempemorsomt den gang.

I tillegg løste vi kjedesendte IQ-tester – som viste seg å være lureoppgaver, og lagde lister over de beste venstrebente fotballspillerne i Premier League. Også la vi ut skrytebilder om at vi hadde lagd surdeigsbrød på Facebook.

Det var en svært kreativ periode, for jeg kom opp med haugevis med business-ideer: Tinder for sokker, hvor man lettere kunne finne en match, og robot-snøfreser, som fungerer litt som de berømte gressklipperne dere kjenner.

Koronavinteren var det så mye snø at jeg lekte med tanken om å handle inn alt jeg kunne finne av hårfønere, og seriekoble disse, slik at jeg fikk tinet hagen nok til at pappaen deres kunne gå ut og spille fotball. Alt av idrettshaller var nemlig stengt. Selv banene var lukket og låst.

Vi måtte finne på riktig gamle aktiviteter for å underholde oss, og spilte brettspill med hele familien. Det gikk ofte heftig for seg, og et par av familiemedlemmene hadde gjerne blitt sur og forlatt allerede før vi hadde stilt opp brikkene.

I tillegg var puslespill dødspopulært. Hvis man klarte å få tak i ett med mange brikker i butikken, hadde man underholdning for en hel helg. Husker også at jeg kjøpte stretch-sett til å trene i stua – som jeg brukte én gang. Felleskiene som ble handlet inn i samme slengen, forble ubrukt.

Det var mye som var annerledes før korona. Da pleide vi å fly overalt rundt i verden. Det gjør man jo ikke nå lenger. Og vi kunne gå i butikken og på bussen uten å ha munnbind og gummihansker på.

Vi pleide også å klemme hverandre mye. Og kysset innimellom noen vi tilfeldig hadde møtt på byen. Det høres kanskje rart ut for dere, men da jeg og bestemor ble kjærester, måtte vi ennå møte folk først på en bar, for at det skulle bli noe mer.

Dere vil ikke tro det, men før korona så man idretten i «real-time». Fotballkampene på TV varte faktisk i 90 minutter. Og, utrolig nok, NRK viste femmilsløp i langrenn på TV, hvor sendingen varte i over tre timer. Helt seriøst.

Mine besteforeldre pleide å si at «alt var mye bedre før». Det skal ikke jeg påstå. Faktisk pleide de å spytte hverandre i hånda og hilse, for å bekrefte at de hadde gjort en avtale. I dag ville jo det være uhørt.

Det er pussig å tenke på at før korona kom, snakket Statsministeren om at det var et problem at vi fikk for få barn. Etter selv-isolasjonen gikk barnetallet ytterligere ned, ettersom alle samboere hatet hverandre, og single ikke visste hvordan de skulle finne noen å få barn med.

Dere får trøste dere med at det i alle fall blir færre å havne i rettssak med, når det skal avgjøres hvem som skal arve den gamle Juno-synthen og restlageret av dopapir i garasjen etter bestefar.

Når jeg tenker meg om, er det kanskje ikke så lurt å fortelle dere hvordan det egentlig var. Kanskje dere bare tror at jeg har begynt å røre, og får meg lagt inn på et eldrehjem. Ja, før koronaen kom var det så mange gamle at det var vanskelig å få plass der.

Det er rart å tenke på.