Begrepet klinger tydeligvis som ei nasjonalromantisk vise hos en del med adresse nord, mens andre bare blir flau og vurderer konvertere til en annen dialekt og håpe at ordet forsvinner med epidemien.

Jeg tilhører sistnevnte gruppe. For dette handler ikke bare om smittevern. Men la oss ta det med korona først. Ja, det er geografiske og strukturelle argumenter som tilsier noen lokale restriksjoner.

Enkelte distriktskommuner er særlig sårbare, om den eneste tilgjengelige ambulansen står værfast i et vårskred på den andre siden av fjellet er det ingen selvfølge å komme raskt til sykehus. Luftambulansen i nord er som kjent en ytterst flyktig venn i nøden, en parodi på hvor utrolig lite anbudsrunder bør berøre temaet medisinsk forsvarlighet.

I tillegg er det medisinske fagmiljøet ekstra sårbart på små steder, for om begge legene og den eneste jordmora blir parkert i koronakarantene samtidig, så sitter kanskje pasienten igjen med Facebook som medisinsk ekspertpanel. Der er det rett og slett litt for mange råd å forholde seg til, forhåpentligvis lander ikke pasientens tillit på at homeopatiske doser av økologisk appelsin er en undervurdert akuttbehandling av korona.

Det må altså bankes i stein at lokale restriksjoner kan være lurt, men det sier også smittevernloven, så den saken er ferdig snakka. Det er de sentrale helsemyndighetene og den øverste medisinske kompetansen lokalt som må eie megafonen i disse sakene, både politikere og kostholdprofeter bør roe seg ned. Det gjelder også hordene av en overkjedet befolkning.

Problemet er at ordet søringkarantene mest av alt minner om en mørk vi -og- dem-retorikk. De som påpeker hvor bakstreversk, fastgrodd og flaut ordet er, irettesettes umiddelbart og stengt. Som om den nordnorske trykkokeren av gamle krenkelser endelig har funnet sitt forløsende ord. Nå eltes nedbrenningen av Finnmark opp igjen.

Det stemmer at tragedien aldri fikk status som det nasjonale traumet det var, fordi Finnmark ligger perifert fra hovedstaden. Det stemmer også at nordlendinger var uønsket på boligmarkedet i Oslo på 70-tallet, i tida før muslimene overtok plattformen for de mest fremmede og fryktede.

Nordlendingen er krenket og har aldri fått hevn. Ikke før nå. Begrepet søringkarantene har blitt absorbert med stor entusiasme og et uforsvarlig antall utropstegn, for nå er det nordlendingen som sitter med makta.

Endelig bestemmer vi noe over dem som bare kan sitte der nede i sør med toglinjer i alskens hastigheter, ambulansen to minutter unna og en statsminister som ser dem og advarer mot skogbrannfare. For i nord er det enda en meter snø: «Bare dra til stranda og sjekk badetemperaturen, men våres fjæra kajn dokker glømme!»

Selv om selve søringkaranenen stort sett er opphevet, trumfer ordet som en vimpel i flaggstanga. Elin Ørjasæter meldte på Nordnorsk Debatt den 18.04.20 at gjennom søringkarantenen lever nordlendingene opp til stereotypien om seg selv og dreper samtidig eget omdømme. Dermed gikk nord-bataljonen til nytt angrep, ladet grepet med gyteklar og sprekkeferdig skrei og sendte bomber av salt biomasse helt til Søringland. Ørjasæter skulle ikke betvile at hun hadde entret fremmed territorium.

Dette er flaut. Og trist. Det er alltid flaut og trist når et perspektiv fra sidelinja automatisk plaffes ned. Dessverre skjer det hele tida og overalt, ikke minst i de perifere delene av landet. Bygdedyret vil ikke gi plass til alternative metoder og oppfatninger.

På nasjonalt nivå har vi et par politiske partier som lever av å forfekte en romantisk illusjon av hva Norge er. Eller var. Som om det noensinne har vært konstruktivt å insistere på at det gamle skal definere fremtiden. Det er ikke spesielt inkluderende og skadelig for individet å bli pådyttet verdier og oppfatninger definert flere generasjoner før en sjøl ble født.

Egentlig er det heller ikke kruttsalver av lever og rogn vi skyter søringene med, i dag er det er tross alt de færreste nordlendinger som har tilgang på fersk skrei eller kompetanse til å håndtere et sådant individ. Men vi lener oss mot kulturhistorien der vi henter kraft og irritasjon. Så bruker vi den samme laptopen som våre fiender i sør og fyrer løs en salve til den globale, virtuelle skyen, mens karantenelivet i Bardu og København levner svetteflekker på identiske sofaer.

Den kjedelige sannheten er at vi er individer i samme båt. Relativt lite annet enn adressen skiller et menneske i Tromsø og Kualalumpur. Det er et usympatisk, men typisk, trekk ved menneskearten å finne syndebukker, nå kråler vi rundt i en flau sump ved navn søringkarantene.

Jeg drar badehetta langt nedover ørene og lurer meg ut av dammen og flokken med å switche til østlandsdialekt. Min mor er ekte søring, så jeg kan om jeg må. Nå vurderer jeg å emigrere til den fryktede sida av karantenegrensa og bli der til stoltheten over ekskludering og hevn har dempet seg, og våren tar over i nord.