Det koker i avisspaltene for tida, for ikke å snakke om i kommentarfeltene på nettet. Elin Ørjasæter har i et innlegg i Nordlys fått utrolig mange nordfra til å gå mer eller mindre «fra konseptene».

På den måten klarte hun da også å oppnå mye av det som jeg tror var en av hennes intensjoner med innlegget, nemlig å få nordlendingen for n`te gang «å ta laus mot søringen». (Om vår reaksjon skyldes vår lave intelligens, slik som hun påstår at vi har, skal jeg la stå usagt.).

Hun skriver til og med at hun vil vårt beste, men den må hun nok lenger ut på landet med, ifølge flere av dem som slukte agnet hennes rått.

Jeg leser Ørjasæters innlegg, ikke som et angrep på våre lokale smittevernstiltak, men som en påpekning av at vi her nord også i denne sammenhengen klarte å koble «søring-begrepet» til tiltaket. Jeg synes Ørjasæter har et poeng.

Godt nede i den nordnorske folkesjela, som om det lå i genene våre, ligger det et hat/motvilje/forakt for omtrent alt som har med Sør-Norge og østlendinger å gjøre. Jeg er selv vokst opp med denne formen for «indoktrinering», nærmest fra barnsbein av, enn si fått det inn med den ellers så sunne morsmelka.

Som etterkrigsbarn erfarte jeg at det bare var «tyskeren» som var verre. Så når Ingrid Evertsen i full offentlighet på sin face-book-side bruker uttrykk som «gje oss fr. fra søringen, æ hæres ikkje søringa, hut dokker», ja, så er det nesten som om ryggmargsrefleksen min tilsier umiddelbar applaus og hurrarop.

Sånn skal det sies! Tøft Ingrid! Endelig noen som setter skapet på plass, her skal det ikke spares på kruttet! (herregud, vi e jo nordfra!). Her snakker vi rett fra levra, må vite, før vi slår den berømte spaden rætt i hauet på en jævla søring.

Å reise politisk kritikk av et lands sentralmakt, eller andre makter, synes jeg selvsagt er helt på sin plass, relevant og betimelig i et demokrati. Mye av den politiske kritikken av sentralmakta som har vært fremført nordfra de siste årene, kan jeg selv lett slutte meg til. Den debatten synes jeg stort sett har vært en debatt med substans og argumenter det går an å forholde seg til.

Så vil nok mange hevde at den debatten har vart lenge nok, og at vi fortsatt ikke blir hørt i Oslo. Til det vil jeg svare: Bruk demokratiet og ytringsfriheten til å slåss for din rett og dine meninger, og slå gjerne i bordet og hev stemmen om du mener det trengs. Jeg har i alle fall til gode å erfare at hatretorikk og skittkasting noen gang har løst et problem.

Dessuten: Å innta offerrollen har jeg heller ikke så langt i livet erfart fører til noe godt eller konstruktivt. Den rolla synes jeg dessverre noen av oss her i nord er altfor snar til å innta. (Til deg som syntes dette hørtes veldig belærende ut: Du har helt rett.)

Når jeg leser innleggene fra de mest sinte og krenka nordlendingene i denne debatten, lurer jeg ofte på om de ønsker seg en egen stat her nord, bestående av Nordland, Tromsø og Finnmark. Hvis så er, vil jeg gjerne benytte anledningen til å komme med en aldri så liten advarsel, eller spådom, om du vil:

Like etter at Nord-Norge har fått in status som egen stat, vil det ikke ta lang tid før Finnmark melder seg ut av det gode selskap. De opplever nemlig at ingen. verken i Gryllefjord eller Sandnessjøen, forstår hvilke store geografiske avstander og snøskavler de må slite med, selv etter at landsdelen fikk sin egen statsdannelse. Hvordan kan de forresten det, når de aldri har satt sin fot verken i Indre Billefjord, Berlevåg eller Kautokeino?

Og deretter går det nok ikke lenge før Troms følger etter, da «di helvetes idioten langt dær SØR i Nordland fortsatt maser om at Bodø må bli den nye hovedstaden i den nye staten. Det skal fan mæ aldri få skje.