Jeg gikk forbi uteserveringa på Skarven, på vei hjem. Ved bordene satt det spredt med folk som nøt en kaffe, ei øl og noen glass vin i sola. I utgangspunktet et av vårens vakreste tegn i Tromsø, at bleike og blåfrosne mennesker kommer seg ut, får noen solstråler i fleisen og noen sosialt oppbyggende og moralsk nedbrytende dråper i kroppen.

Kombinert med fint vær er dette et lite stykke Tromsø som jeg normalt blir glad av å se. Ikke er det spesielt unikt med Tromsø heller, å drikke utepils/vin/kaffe er en utbredt, nasjonal folkesport som praktiseres over hele landet, og i særdeleshet i byer og større tettsteder. Men nå som alt har blitt så rart, utfordres man stadig vekk på felt man normalt er mye mer skråsikker på hva man mener noe om. Også på det syltynne skillet mellom hva man anser som god moral og usjarmerende moralisme.

Nå mykes det sakte opp her og der. Folk er litt mindre skvetne enn for bare få uker siden, og med tusenvis av smårollinger og en haug med standhaftige lærere og pedagoger på vei tilbake til barnehager og skole, kjenner man ferten av noe som begynner å ligne på det gamle.

På samme måte har man åpnet opp for enkelte utesteder, at de kan få servere drikkevarer og mat i noenlunde kontrollerte former. Det er det siste her som i et øyeblikk fikk meg over i en moralistisk modus jeg ikke likte å kjenne på.

For det var ingen vill og utagerende festing, aparte spyttekonkurranser eller nysestafett, der situasjonen var ute av kontroll, der man så for seg svære svermer med det runde og rare koronaviruset som svirret rundt folk og inn i diverse kroppsåpninger i hodene på dem og meg selv. Det var svært siviliserte greier som foregikk.

Men jeg mente noen av dem satt litt for nære hverandre, og tenkte at denne åpningen av utestedene må da være fryktelig unødvendig. Så «Forbanna idioter. Hjernedøde, ansvarsløse tullinger» sveipet innom meg. Vet dere ikke bedre, liksom. Akkurat sånn som jeg ikke liker å være. Tegninga til tegner Odd Klaudiussen er ganske dekkende for hvordan selvbildet så ut, og det var ikke pent. Ikke da heller.

Jeg har selv livnært meg som baransatt, og i noen år av livet var jeg med og driftet en bar og et livested. Jeg kjenner fortsatt masse folk som er i akkurat denne situasjonen nå, og de sliter, alle sammen. De har måttet helle ut øl, kansellere konserter, kaste mat og innstilt seg på å se konkursudyret inni hvitøyet.

Det er mye snakk om helsearbeidere, ansatte i skoler og barnehager, matprodusenter og de som transporterer varer rundt til oss. Med rette. Førstelinja og applaus på balkonger og mer lønn og alt det der. Jeg er enig i alt. Men alle de som til vanlig skjenker oss drikkevarer, vasker og rydder av bordene og overholder skjenkeloven, for å forhindre mindreårige og sjenerende overstadig berusa servering, bærer ut mat og tar oppvasken for oss, fortjener også all vår sympati og støtte i en vanskelig tid. Det gjelder i særdeleshet de av oss som er så heldige at vi fortsatt er i lønnet arbeid.

Det er ekstremt vanskelig for tiden. For hvor lenge skal dette unntakstilstanden vare? Noen vaksine finnes ikke, hele verden er rammet og en kalkulert smittespredning for å oppnå såkalt flokkimmunitet har en pris vi har blitt enige om at er for høy til å betale. Derfor har vi tatt ned store deler av samfunnet, og denne kollektivt samstemte frihetsberøvelsen er metoden vi har blitt enige om.

Derfor hører vi på myndighetenes formaninger og beskjeder. Når de da sier at noen utesteder får lov å åpne dørene, og at folk kan ta seg noen duggfriske forfriskninger ute blant andre folk, får vi tro at dette er OK, iallfall når vi mer eller mindre godtar de andre bestemmelsene.

Jeg har virkelig ikke peiling selv, og denne erkjennelsen av inkompetanse burde nok langt flere også lande på, og heller lytte til faglige råd og treffe avgjørelser basert på disse.

Å skule olmt på venner og par som sitter ute og koser seg, fordi man mener at de er noe centimeter for nære hverandre, er ikke veien å gå, fordi dette kommer til å gjøre oss helt sprø. Den felles dugnaden det hele tiden snakkes om har selvsagt noe for seg, på mange måter, men å gjøre oss til snerpete moralske voktere over andre skal vi uansett være forsiktige med.

Det var ikke noe stilig før. Det er fortsatt ikke stilig.

Ha ei god helg, inne som ute, og hva nå enn dere har i glasset.