I 2012 skrev jeg en artikkel om Arctic Center som en viktig satsing for Tromsø og regionen. Artikkelen var en visjon hvordan Tromsø kan bli et viktig opplevelsessenter i Nord-Europa. Et skianlegg slik det foreslås på Kvaløya har unik beliggenhet i forhold til nærhet til flyplass og bysentrum. Tromsø som turistdestinasjon vil styrke sin posisjon i vinterhalvåret.

Nærheten til byen vil gi mulighet til kulturelle opplevelser. Andre turistrelaterte næringer som nordlysturismen og hundesledekjøring kan dra nytte av de samme turistene. Det samme vil gjøre våre nordnorske matprodusenter som gir noen av de mest smakfulle og eksklusive produkter fra hav-, gårds- og jordbruk. En kombinasjon av naturopplevelser, et moderne skisenter, unike matretter i verdensklasse og nærhet til multikulturelt bysentrum vil styrke Tromsøs posisjon som attraktivt turistmål og spennende by å bosette seg i. Etablering av skianlegg på Kvaløya vil gi store ringvirkninger for andre næringer i landsdelen. De gode opplevelser og produkter byen kan by på vil styrke hverandre og bidra til enda sterke varemerke for Tromsø og Nord-Norge.

Videre vekst av Tromsø er avhengig av etablering av nye arbeidsplasser og vekst i bosettingen. Begge disse faktorer begynner å peke i negativ retning. Det skal ikke mye til før Tromsø havner i en negativ spiral. Velferden som vi er så stolt av kommer ikke av seg selv. Bevaring av den trenger arbeidsplasser i næringslivet som skatter av sin inntjening slik at andre offentlige funksjoner fungerer.

Et kort historisk tilbakeblikk viser en eksplosiv vekst i Tromsø i etterkrigsperioden. Denne veksten skyldes visjoner og handlinger som enkelte grupper og personer i Tromsø har hatt, og våget satse på. Visjon om Tromsøysundbro ble satt på papiret i forbindelse med masterplan for Tromsø by i 1922. Broen hadde ikke blitt realisert hadde det ikke hadde vært for Erling Kjeldsen og hans pågangsmot. Han forsto viktigheten fastlandsforbindelse ville ha for Tromsø. Broen åpnet i 1960. Fem år senere ble Tromsdalen kirke (Ishavskatedralen) realisert. I dag kan vi ikke tenke oss Tromsø uten disse to symbolene. I 1961 fikk byen Fjellheisen. Den har vært til stor glede for Tromsø befolkning og besøkende for å komme seg til bynære fjellandskapet. I 1964 åpnet Langnes flyplass. En kan spørre seg om hvordan Tromsø ville utviklet seg dersom alle de monumentale inngrep i landskapet ikke hadde funnet sted?

De store satsingene på 1960-tallet åpnet for enda flere satsinger i byen. Antall innbyggere siden 1960-tallet har økt mer i Tromsø enn andre byer i Nord-Norge. Dette skyldes også satsingen som staten har hatt i Tromsø, men den satsingen kom etter at Tromsø klarte å realisere noen av sine egne visjoner. Det var den gangen Tromsø ville bli en del av det moderne Norge.

I dag er Tromsø en verdensby. En by som begynner å sette seg på verdenskartet i hard konkurranse med mange andre destinasjoner. Men vi kan ikke hvile på laurbærene! Den posisjonen kan forsvinne dersom Tromsø ikke satser på å styrke næringslivet. Investeringer i næringslivet som Arctic Center representerer vil gi mange positive ringvirkninger. En kan vurdere prosjekter som dette fra mange ståsteder og ulike perspektiver, men slike prosjekter vil gi store positive ringvirkninger for andre næringer som for eksempel bygg, service, transport, mat og kultur for å nevne noen. Denne type tiltak kommer til å sikre oss videre velferd i vårt samfunn.

Som areal- og samfunnsplanlegger mener jeg at videre vekst av Tromsø trenger Arctic Center. Det vil gjøre Tromsø mer attraktivt, ikke bare som turistdestinasjon, men også for nye investeringer og etableringer av nye arbeidsplasser i byen og i regionen. Dette er særlig viktig for næringslivet, som trenger motivasjon og tilrettelegging for positiv utvikling. Håper at de folkevalgte ser det når de stemmer over videre skjebne for Arctic Center.