Likevel behandles saken uten befaring, uten mulighet til fysiske møter hverken med medlemmene, i gruppene, mellom partiene eller innbyggerne. Den behandles i tillegg i Tromsøs første digitale kommunestyremøte, noe som er uvant og fremmed for mange.

Vurdering av prosjektets konsekvenser er negativ, svært negativ og kritisk negativ. Dette bør gjenspeile seg i den politiske behandlingen. Hvis disse vurderingene ikke betyr noe, hvilken argumentasjon kan vi bruke med politisk integritet for å stemme ned planer andre grunneiere måtte ha? Eller omvendt, hvis prosjektet går gjennom, er inngrepet så stort at man ikke har rom for å si ja til andre prosjekter?

Kommuneplanens arealdel 2017-2026 åpner for omregulering til 16 hyttetomter på Kvaløya over en periode på 10 år, 86 i hele kommunen! Skal én enkeltaktør få bygge over fire ganger så mange hytter enn alle innbyggerne til sammen eller over 20 ganger så mange som hele Kvaløya? På spørsmål til kommunen om de har kontroll med dagens hytter, slik at de blir brukt i tråd med formålet, og om det blir ført tilsyn som kan avdekke brudd på formålet, er svaret nei, "det er i praksis lite vi kan gjøre for å forsikre oss om at hyttene brukes til hytter og ikke bolig". Så den bekymringen mange har om at hyttene kan brukes som helårsboliger, er ytterst reell.

Og hva har det prosjektet med kommunens økonomi å gjøre, som vi politikere er satt til å forvalte?

Kommunen har for ikke lenge siden kjøpt og investert i alpinanlegget i Kroken for 20 millioner kroner. Vi fremprovoserer nå en situasjon der man går inn for et anlegg for de med penger, som ved neste korsvei slår beina under ett av de beste nærtilbudene for ungdom. Man snakker om å etablere fritidsaktiviteter for byens familier i Håkøybotn, mens man egentlig tar Kroken alpinanlegg fra dem. Dermed taper kommune både alpinanlegget, flere titalls arbeidsplasser og millioner av kroner som er investert.

Koronapandemien har ført oss i en unntakstilstand med konsekvenser ingen kunne forestille seg. En av grunnene hvorfor denne pandemien kunne utvikle seg så raskt, er dagens masseturisme, der feriene blir konsumert og styrt av et jag etter flest mulig opplevelser, før man haster videre til neste mål. Der det meste var styrt av vekst i størrelse, omsetning, antall turister, antall opplevelser, antall overnattingsdøgn osv.

Men nå er verdensøkonomien skadeskutt og gjenreising vil foregå på andre premisser enn tidligere. Dette jaget etter vekst forutsetter at det er noen å jakte på, i dette tilfelle turister eller lokale folk med en løstsittende lommebok. Det vil det ikke være like mange å ta av de neste årene. Det vil ta lang tid før Europa, USA og Asia har gjenreist seg, og for mange land er pandemien fortsatt i startgropene. Det er svært usannsynlig at vi kan fortsette på samme måte, hvis vi skal redusere vår sårbarhet som samfunn og som kommune.

Særlig utsatt for de økonomiske utfordringene er reiselivsnæringa. Mange frykter allerede nå at de må selge livsverket sitt, at turismen kanskje på mange år ikke kommer tilbake til et nivå som forsvarer investeringene de allerede har gjort.

Dersom vi skal komme oss gjennom det må vi begynne å snakke om at vår egen og kommunens økonomi bør i større grad basere seg på deling, vedlikehold, gjenbruk, ombruk. Dette gjelder også våre naturopplevelser, som ikke blir bedre av å bli kommersialisert med bygg, teknologi og komfort. De blir bedre av å være ekte og levd. De blir bedre av å deles med andre, alle på sin måte, etter egen evne, kraft og utholdenhet. Ved å ta vare på stiene vi har, lage nye der det er behov, ved å bruke naturen til lek, sanking, trening og glede. Det etterlater lite spor. Det kan oppleves på nytt og gjentas år etter år i generasjoner, og det gir lykke og kraft til så mange.

Vi har reiselivsaktører i Tromsø, som holder sitt fotavtrykk så små som overhodet mulig. Som er kreative, nyskapende og har gjester som kommer med tid og respekt for Tromsø og den storslåtte naturen. Det er disse aktørene vi trenger framover og må ta vare på, det er de vi må se etter når veien videre diskuteres. Skal vi ikke heller bidra til en gjenreising og vekst av disse framfor å vedta et svært prosjekt fra en svunnen tid? Det mener vi i Miljøpartiet De Grønne hadde vært god næringspolitikk!

Når begrensningene etter hvert oppheves, sitter verden i økonomisk sjokk. Men det finnes fortsatt noe alle kan gjøre, uansett økonomi: Å dra på tur til Håkøybotn, opp Finnheia, tenne bål og grille pølser, plukke bær og sopp, rett og slett nyte livet.

Nå gjelder det å ta vare på flokken, på reinflokken, saueflokken og ikke minst den store flokken vi selv er, innbyggerne. Det er vi i fellesskap som trenger området mest ...