Et alpinanlegg i Håkøybotn har vært en drøm for mang en tromsøværing de siste 40 år. Undertegnede inkludert, som er oppvokst med utsikt over sundet mot Lille blåmann fra både stuevinduet og soverommet mitt i barndomsheimen. Etter turer i Kroken-løypa opp gjennom tidene med steinura der som stadig truet med haiangrep under skiene.

Kjøring i skyggesider når sola var oppe, for å nevne noen svakheter ved Kroken-anlegget, fremsto Håkøybotn som nirvana for løypebasert skikjøring i Tromsøområdet. Og på vårparten, når løypa i Kroken er stengt på grunn av snømangel, så fortalte utsikten fra stuevinduet og soverommet i barndomsheimen at forholdene for skikjøring i Håkøybotn som regel er til stede til langt ut i mai.

Tromsøværingen ønsker dette skianlegget, noe som også InFacts meningsmåling kan bekrefte. Men ønsker turistene som kommer hit det? Trenger vi denne hyttelandsbyen (til annet enn et økonomisk alibi eller gissel?)

Hva er fundamentet til turiststrømmen som kommer til Tromsø og Nord-Norge?

Arctic Center har vel i 40 år sagt at om det skal bli fart på Tromsø som vinterdestinasjon, så må det bygges et STORT turistanlegg i Håkøybotn i forbindelse med et alpinanlegg. Stemmer dette? Hva har de siste 10 års utvikling i turiststrømmen lært oss?

Vi har klart å skape 4500 arbeidsplasser i Tromsø i turistnæringen helt uten innflytelse fra alpinanlegg-profetier. Dette kan vel kalles et faktum? Hotellene er, foruten om disse korona-tider, sprengfylte hele vinteren. Tiden vil vise når turistene har økonomi til å komme tilbake etter den økonomiske nedturen korona-krisen bringer.

De som har funnet veien hit vil ha noe unikt, ikke det samme som de finner på ski-destinasjoner som St. Anton, Aspen, Trysil eller Levi. Ikke «mainstream». Og de kommer i hopetall.

Og som gode selgere og markedsførere er det vel smart å beskytte sine «unique selling points»? Når noe skal selges er det alltid lurt å tørre å foredle det unike ved produktet som skal selges, det er ikke lurt å få det til å ligne og etterligne et gjennomsnittlig hyllevare-produkt.

Vi har fått en gave fra universet gjennom nordlys, og vi har natur som fremstår presumptivt uberørt for borgere av den mer industrialiserte og urbaniserte del av verden. Nå har vi dessverre latt bygge vindturbin-industri på fjellene langs innseilinga til Tromsø. Så vi får se hvor lenge uberørt natur-presumpsjonen holder, Norge har allerede brukt like mye areal på vindturbinindustri-konsesjoner som vi har brukt til areal for industri, byer og bygder til sammen (Iflg. KS-innspill om konsesjonsbehandling av vindkraft til Olje- og energiministeren, 2020), men det er en annen historie).

Om vi tar en svingom til nasjonsbyggingen som foregikk i perioden 1815 til 1905, så kan vi finne det som var (og er?) våre «unique selling points». Ved å se mot det industrialiserte 1800 talls-Europa og på de svingninger som foregikk der, fant våre nasjonsbyggere våre unike attributter. Jeg siterer Dr. Scient Bjørn Tordsson:

«Men ute i Europa begynte ting å skje. En vital kulturstrømning tok avstand fra opplysningstidens fornuftstro og nyttefilosofi for å dyrke de sterke følelsene, det dramatiske og uregulerte. En ny naturforståelse tok form: naturen er ikke en statisk orden som mennesket bør herske over, men noe organisk voksende, foranderlig, grensesprengende. Villmarken er ekte natur. Og Norge fremsto plutselig som et romantikkens idealland.»

De norske fjell, den uberørte natur, fremsto som det unike ved Norge. Og herfra bygde vi opp en nasjonal identitetsfølelse og en kulturell samhørighet. Vår unike friluftslivstradisjon og allemannsretten er et resultat av dette. I tillegg fikk vi en oppblomstring av turisme til landet. «Lakselorder», fjellklatrere, og de mer bedagelige dampbåtturistene ankom for å benytte, bestige og beskue vår unike natur.

Ser vi lignende strømninger i Europa og ellers i verden i dag? For eksempel gjennom et verdensomspennende «grønt fokus»? Er våre unike attributter fra denne tidsepoken gyldige i dag? Kan den store tilstrømmingen av turister, på tross av mangelen på alpinanlegg med tilhørende hotell og hyttelandsby, fortelle oss at de er gyldige?

Noen spekulasjoner, OM det skulle bli et alpinanlegg i Håkøybotn, til glede for Tromsøs befolkning. Da bør vi bestrebe oss på å bevare mest mulig av den viktige naturen uberørt. Trenger vi hyttelandsbyen? Svaret utbyggerne har fått i excel-arket og ved å se på lignende anlegg tilsier at det må bygges en hyttelandsby der. Om vi skal tro på at det er turisme som kommer til å redde økonomien i dette prosjektet. Skulle det være riktig at dette vil bli en turistmagnet, så er det også fullt mulig å se utenfor excel-arket og lignende anlegg langt til fjells (det finnes svært få bynære skianlegg å sammenligne med).

3.000 gjester daglig kan ikke bo der, hoteller i sentrum må benyttes. Da trengs det infrastruktur for transport for både turister og Tromsøværinger. Litt innovativ tenkning, fokus på bevaring av natur. Benyttelse av eksisterende bebygget område til hoteller (eksisterende og ev. nye) og annen akkommodasjon bør kunne brukes. Er det umulig å selge et nei til «ski-in-ski-out» og et ja til å bo på et byhotell? Det kan høyst sannsynlig forsvares og markedsføres som en naturvennlig (ere) løsning.

«Afterski» i Tromsø sentrum kontra i skianlegget vil jeg forestille meg vil kunne by på opplevelser som ikke følger den sedvanlige strømmen, for en eventuell skiløype-turist. Bysentrum er også episenter for alternative aktivitetsmuligheter en vindfull regnværsdag, eller når turisten bare vil oppleve noe annet enn «resort-livet».

Sentrumsløft og plass til annen friluftsaktivitet på Finnheia, i stedet for hyttelandsby. Her kan det ligge muligheter for innovative og unike løsninger, dog forstår jeg at et slikt anlegg, med de investeringer som må gjøres av privat næringsliv, tilsier at skianlegget må sitte på mest mulig av verdikjeden og økonomien som ligger rundt et slikt anlegg for å være lønnsom.

Altså en slags turistindustriens svar på fabrikktråler, som ikke kan ta hensyn til arbeidsplasser på fiskebrukene eller til kystflåten, når fabrikktråleren skal ha lønnsomhet ut av de investerte midler. Dessuten finner vi jo en del «fabrikktrålere» i sentrum, for eksempel i form av store hotellkjeder. Kan de se noe potensial her, og er de villige til noe økonomisk delaktighet i «alpinland» prosjektet? Som sagt, spekulasjoner.

Helårs bruk av skianlegget (f.eks. heisanlegg for terrengsykkel i sommerperioden) er slik jeg forstår det utelukket, AC AS er gitt bruksrett i vintersesongen, i henhold til Plan 1515. Området skal brukes til jordbruk og som beitelandskap i sommerhalvåret. Da blir en hyttelandsby på Finnheia svært malplassert og utenfor godkjente vedtak (omkamp), i tillegg til at det ødelegges viktig natur ved å bygge en hyttelandsby der.

Arbeid med turister i Troms og Finnmark, som nordlysguide, rib-guide og naturguide på Finnmarksvidda har gitt noen inntrykk av hva turistene sitter igjen med av opplevelser etter et besøk i arktiske Nord-Norge. I tillegg til å se naturfenomener og vakker natur, så gjør den norske friluftslivskulturen og allemannsretten sterkt inntrykk. Meningsfull opplevelse som det heter på stammespråket i reiselivsbransjen.

Det er disse artefaktene som gjør inntrykk. Vi fremstår som forbilder i å bevare og ta vare på natur, noe vi gjør lurt i å etterleve. Ikke i hvor stor grad vi klarer å underlegge naturen menneskelige påvirkninger, med anlegg fasiliteter som endrer landskapet. Turistene er meget interessert i den samiske kulturen. Noe som er smart, urfolks-kulturer ser gjerne på naturen på en annen måte enn vi gjør i den vestlige industrialiserte vekst-kulturen.

Og den samiske kulturen er i så måte en meget god urfolks-kultur-representant. Inntrykkene av å høre om hvordan den samiske kulturen lever av og med naturen, gjennom de 8 årstider gir turistene sterke opplevelser. De vender hjem med forbedrede holdninger i forhold til bevaring av natur. Og opplevelsene blir sterke fordi møtet, med kulturen, fortellingene og maten, foregår i naturen, ikke inne på et hotell med tilhørende slide show. Autentiske møter er hva turistene etterspør, det er derfor de er kommet hit.

Min barndomsdrøm om å kjøre i skiløyper i Håkøybotn til langt ut i mai, er lett å legge til side. Ski-aktiviteten i området må opphøre i denne perioden, av hensyn til at dette er kalvingsperioden til rein. Jeg tenker at som lokal skiløype vil muligens den eksisterende løypa i Kroken kunne gjennomgå noen ytterligere forbedringer, og bli et meget bra bynært anlegg.

Litt skredsikring og tilrettelegging sør for trekkene mot steinbruddet, og vi har løyper som er badet i sol fra tidlig formiddag til sen ettermiddag på senvinteren. Mye som kan gjøres der. Lille Blåmann vil fremdeles være perfekt som bynært topptur-område, mens Finnheia fremdeles er perfekt til å lære barn skigåing og friluftsliv i relativt flatt terreng, og mye annet.

Grunneierne i Håkøybotn fremstår som ansvarlige grunneiere etter mitt syn. Å være grunneier innebærer at du skal forvalte eiendommen på en forsvarlig måte, og til beste for naturen og kommende generasjoner. Vi har enorm kapasitet til å gjøre inngrep i naturen/terraforming med moderne hjelpemidler og økonomi.

Kanskje like stor kapasitet som tidligere generasjoner har hatt i sum? Bra at grunneierne her tar ansvar for å bevare de flekkene natur de har fått lov til å forvalte. Stor takk til de samiske interessene som utgjør en viktig motvekt til vår inngreps-kapasitet, og ønsker å bevare naturen.