Kommentaren

Valget er tatt – la oss se fremover

Onsdag 29. april ble det endelige nådestøtet gitt for Arctic Center-planene i sitt nåværende omfang. Uansett hva man måtte mene om den saken, er det lurt å bevege seg videre nå.
meninger

Med 23 stemmer mot og 20 for, ble det i kommunestyret onsdag avgjort at planene om hyttelandsby på Finnheia ikke blir noe av. Det ble rett nok åpnet for slalåmbakke, men uten hyttelandsbyen er det økonomiske fundamentet for planene borte.

30 år med planlegging er lagt i grus. At det kommer noen nye investorer på banen nå, er høyst tvilsomt.

Arctic Center-saken har skapt enorm splittelse blant folk i byen. Debattsidene har flommet over av sterke appeller i den ene eller andre retningen. Kløften mellom dem som ønsker å legge til rette for næring og dem som ønsker å bevare området har blitt enorm.

Debattklimaet i kommentarfeltene har tidvis bikket over og blitt uspiselig, med stygge personkarakteristikker, utskjelling og samehets som utslag. Engasjement er bra, men det bør ha en grense. Denne grensen ble kraftig tråkket over i denne saken.

I ville vesten hadde en sånn sak blitt avgjort med revolverkamp mellom meningsmotstanderne, men vi har heldigvis utviklet demokrati til slikt. Og uansett hvor idiotisk eller genial man syntes beslutningen til sist ble, foregikk avgjørelsen i demokratiske former. Selv om det innebar noen dramatiske krumspring.

Det som selvsagt ble ekstra pikant i Arctic Center-saken var at Gunnar Wilhelmsen, som har store eierinteresser i prosjektet, har blitt ordfører siden sist det ble diskutert. Hans eget parti ble sittende med tunga på vektskåla, der hele kommunestyregruppa, minus én, stemte mot.

Selv da saken var oppe i kommunestyret, nektet Inge Takøy (Ap) å følge partipisken, og stemte for. Dette ble likevel ikke nok til å gi flertall for hyttelandsbyen på Finnheia. Han er fersk i politikken, og har ikke den samme respekten for Aps partidemokrati. Fortsetter han på samme vis, kan han nok ha samvittigheten i behold, men da blir han neppe renominert av partiet.

Det har fra mange hold blitt hevdet at denne endringen i Tromsø Arbeiderparti skyldes et internt generasjonsskifte. Dette er delvis riktig, og vi har sett noe av det samme i partiet, på nasjonalt hold, når det kommer til meninger rundt oljeboring i LoVeSe.

Spørsmål om miljø blir stadig viktigere i norsk politikk, og vi kommer nok til å se mange slike debatter internt i Ap, hvor næring og industri står mot hverandre. Engasjement for miljø er derimot ikke noe som utelukkende appellerer til unge generasjoner, og også i denne konkrete avstemmingen så vi at flere fra den eldre garden i Arbeiderpartiet stemte mot utbygging.

Tapet er forsmedelig for ja-siden, og spørsmålet er selvsagt om de steile frontene som ble skapt kommer til å lage problemer på lengre sikt for Tromsøs største parti. Hvis man skal forhindre dette, er det viktig å akseptere at en beslutning har blitt tatt, og komme seg videre. Det gjelder for så vidt også for resten av byen.

At en politiker har skiftet mening siden Arctic Center først ble foreslått, burde ikke spille noen rolle, når støvet forhåpentligvis snart har lagt seg. Det er heldigvis heller ikke slik at hele byens framtid står og faller på hvorvidt et alpinanlegg med tilstøtende hyttelandsbyer og hotell ser dagens lys eller ikke.

Gjort er gjort, og spist er spist, som det heter i Hakkebakkeskogen.

De som følger med på fotball vet at det finnes dem som sitter og klager på dommeravgjørelser flere tiår etter at de ble truffet. Slik kan man ikke holde på med når det gjelder politikk.

Hvis man fortsatt skulle sitte og gnure om hva som ble sagt og ikke sagt under EU-kampen, ville Norge aldri kommet videre. Norge tok en demokratisk beslutning om ikke å bli med. Vi har måttet leve med den. Det må vi med Arctic Center-avslaget også.