Om man tar seg litt tid og leser innsiktsfulle kommentarer og artikler vedrørende den økonomiske krisa vi nå står ovenfor så vil kanskje koronakrisa ikke huskes som en medisinsk utfordring, men som en av tidenes største resesjoner.

Vi vet at regjeringa og byråkratiet nå jobber raskere enn noen gang. Vi vet at de ønsker å bidra til å raskt få landet og også vår region på beina. Regjeringa har til og med uttalt at de frykter at Tromsø og Stavanger er de byene som vil rammes hardest som følge av det som skjer. Andre byer har for lenge siden levert ønsker om hva de vil ha staten raskt med på. Men hvor er vår tiltaksliste?

Jeg er opptatt av at dette skal vi klare og at dette skal vi snu, men jeg er veldig bekymret for at det virker som om vi ikke tar tak her i Tromsøregionen og i stedet kaster bort tid på omkamper. Er vi allerede er i ferd med å havne i bakleksa?

Hvilke prosjekter har vi, som er kommet så langt at vi raskt kan komme i gang: E8, Universitetsmuseet, konserthus, oppgradering av Storgata, byvekstavtale og flyplassen? Sikkert mange andre. Få dem opp på agendaen og sett i gang.

Hva skal vi som by og region nå fokusere på? Vil reiselivet bli normalt igjen, eller skal vi diskutere å skape en annerledes reiselivssatsing? Hva annet kan vi fokusere og bli best på? Teknologi, havbruk, energi, design, kreative næringer? Jeg har ikke svarene, men jeg vet at om vi ikke gjør noe, så er det andre som gjør det.

Vi har et fantastisk universitet som jeg ønsker tettere knyttet til næringslivet. Kan vi nå koble den kompetansen ennå tettere på de prosessene vi nå må sette i gang, for i møtet mellom gründere, næringsliv og forskning ligger kanskje løsninger?

Vi har en kommune, som må innse at den fremstår som uforutsigbar. Debatten rundt Arctic Center er nok en gang et bevis for det. Jeg har ikke i utgangspunktet noen sterk mening i selve saken, men er opprørt over hvor uforutsigbart dette nok en gang fremstår fra kommunens side. Dette er dessverre ikke noe nytt, og gjelder både politikere og administrasjon i både store og små saker. Her må Tromsø kommune innse hvordan de selv fremstår og ikke bruke tid på å diskutere om det forholder seg slik eller ikke. For oss utenfor er det slik det fremstår og da må noe gjøres med det.

Slik må enhver organisasjon gjøre. Vi kan gjerne mene selv at vårt omdømme fremstår på et vis, men så lenge andre er av en annen oppfatning så hjelper det lite. Her trenger ikke Tromsø kommune bruke mer tid på egne analyser og utredninger. Innse dette, og ta heller kontroll på situasjonen og led oss alle i en konstruktiv retning. Dere har mange dyktige mennesker, men dessverre ikke en bedriftskultur som er rigget for å møte denne krisa vi nå skal jobbe imot.

Det er helt legitimt, også for politikere å si nei til en sak. Det må vi alle gjøre i våre verv og roller. Det som derimot ikke er greit, er å si nei og ikke komme opp med noe alternativ. Jeg kommer nesten ikke på et eneste prosjekt av betydning for Tromsø som vi nå ser at kommunestyret går inn for. Hva sier det om våre ambisjoner?

Tromsø burde ha satt en «krisestab» for flere uker siden, akkurat slik man gjorde med viruset. Viruset er under kontroll og det er gjort en veldig god jobb med det så langt. Nå må det settes en «krisestab» for nær og lang fremtid. Nå må vi ha et lederskap som samler kloke hoder og de viktigste organisasjonene til å skape en felles forståelse om hva som kan være vår fremtid om vi ikke gjør noe. Så kan de raskt sette i gang tiltak for å motvirke dette.

Nå må vi utfordre Sparebanken Nord-Norge, Innovasjon Norge, fylket og alle miljøer som sitter på kapital, muligheter og løsninger som kan sette fart i ting. Dere har alle bygd et system som var rigget for saksbehandling og forvaltning bygd på langsiktighet før 12. Mars. Kan dere nå vurdere å komme tydelig på banen, forsere prosesser og være mer villige til risiko, støtte gründere og tiltak som kjøper og skaper tjenester lokalt og regionalt? Dropp tre måneders saksbehandlingstid. Prøv tre dager.

Nå har vi alle en plikt til å ta tak, men aller mest våre politikere. Om dere nå skal fortsette å koste bort tid på omkamper, symbolpolitikk og lange tidkrevende runder med forankring, så får dere også ta ansvaret i ettertid for at dette skjedde på deres vakt. Ingen av oss kunne forutse alt som skjedde rundt oss disse hektiske ukene i mars. Men ingen av oss kan i ettertid si at vi ikke visste hva som kunne skje av konsekvenser i ettertid. Hvem vil da se sine barn og barnebarn i øynene og si at vi valgte å ikke gjøre noe, at vår strategi var å avvente, se hva som skjedde og håpe på at ting gikk bra likevel. Rødt, blått, gult eller grønt betyr veldig lite for meg. Handling derimot, det betyr noe.

Nå håper jeg at alle gode krefter samles og bidrar til å skape gode og ambisiøse løsninger for Tromsø og vår region. For å få det til trenger vi tydelige ledere og vi kan garantert jobbe like raskt som sentrale myndigheter. Så drømmer jeg om at vi i løpet av noen dager hører at Tromsø har samlet seg om tiltak vi skal få i gang allerede før sommeren, at vi har lagt strategier for hvilke næringer vi skal bli best i verden på, og så håper jeg på daglige pressekonferanser som forteller oss om hvor mange arbeidsplasser vi har skapt i dag. Jeg vil heller ha en daglig oppdatering på to nye arbeidsplasser, enn to nye smittede.

Vår største styrke er summen av oss alle. Jeg møter daglig mange dyktige mennesker, med en enorm kunnskap og kompetanse.

Bruk denne kompetansen til å skape et Tromsø hvor historikere ser tilbake på koronakrisa og sier: «Se hva Tromsø klarte. Hele verden sto ovenfor en enorm utfordring og det førte til arbeidsledighet og sosiale utfordringer. Men denne lille, rare byen i Arktis tok samling i bånn og snudde alt til sin fordel.»