Mandag starter fotballtreningene opp igjen. Barnehagene og skolene for de yngste har allerede begynt. De fleste butikkene har hevet sikkerhetsgitteret som i en tid har stengt for vinduene. Vi nærmer oss et samfunn i vater på ny. Likevel vil ikke det samfunnet vi kommer tilbake til være i nærheten av det vi forlot.

På grunn av de mange permitteringene er ledighetstallet det høyeste det har vært siden like etter andre verdenskrig. Håpet er selvsagt at så mange som mulig av de 430.000 arbeidsledige skal komme tilbake i jobb igjen, men mye tyder på at det langt fra blir alle.

Ifølge Eric Levitz-artikkelen «Ending Lockdowns Won’t Revive the Economy» i New York Intelligencer vil det selv med hjelp fra myndighetene ta mange år før man har gjenskapt alle de tusenvis av arbeidsplassene man har tapt i privat sektor.

Årsaken er enkel. Det kommer til å handles, reises og satses mindre i perioden som kommer. Ikke bare her til lands, men over hele verden. Og uansett hvor mye samfunnet åpnes opp, kommer noen bransjer til å bli svært skadelidende.

Flyselskapene og Hurtigruten kommer selvsagt til å føle det, uansett hvilke smarte omstillingsgrep eierne gjør. I USA meldes det om at 95 prosent av flytrafikken er stoppet, ikke fordi de ikke får folk til å bemanne flyene, men fordi ingen flyr. Samme problem gjelder for hele turistindustrien. For Tromsøs del er dette tilnærmet katastrofe.

De fem siste årene har virket som en endeløs opptur på denne fronten. Jeg skal ikke gi meg ut på spådommer om hvor mange tiår det går før vi er der igjen – om noen gang i det hele tatt. Mest sannsynlig kommer vi til å snakke om «den gylne turistepoken i Tromsø» – som endte i mars 2020.

Iveren etter å komme ut av selv-isolasjon er stor – og svært forståelig. Levitz heller imidlertid kaldt vann i årene når det gjelder de mest positive forventningene til hva dette vil føre til for næringslivet. Han viser til utviklingen i land som har kommet et stykke lenger i koronaløpet, og land som ikke har gjennomført selv-isolering, sånt som Sverige.

Nordmenn har selvsagt vært langt mer disiplinerte enn tilfellet har vært i Michigan, hvor folk okkuperer rådhus med våpen i hånd. Likevel har stadig flere gitt uttrykk for at «det må være nok nå», og at man ikke bør holde på til hele samfunnsøkonomien er lagt i grus.

I Sverige har de som kjent valgt en totalt annen koronastrategi enn resten av Norden – noe som også har gitt diametralt annet utslag, sammenlignet med Norge, Danmark og Finland. Det er selvsagt for tidlig å konkludere, men foreløpige tall er i alle fall nedslående for søta bror.

I skrivende stund har man registrert 211 COVID-19-dødsfall i Norge, 230 i Finland og 475 i Danmark. Sverige har imidlertid skyhøye 2.669, som er nesten tretten ganger over Norges. Vi har rett nok bare halvparten så mange innbyggere.

Det skal ikke utelukkes at svenskene når flokkimmunitet raskere enn oss, og at tallene vil snu seg drastisk senere, men Sveriges sjefsepidemiolog, Anders Tegnell, som i månedsvis har vært skråsikker på sin teori, innrømmet i et intervju med Aftonbladet 1. mai at «absolutt ikke var overbevist om at Sverige hadde valgt rett strategi».

I takt med at dødstallene i Sverige har føket i været, har de hele tiden fremholdt at de i alle fall ikke bidro til å svekke økonomien ved å stenge alt ned. Vi hadde selvsagt ikke vært villige til å ofre flere tusen menneskeliv for dette uansett, men når man går tallene etter i sømmene, viser det seg at Sverige kommer dårlig ut selv der.

Som Levitz påpeker, har økonomien gått ned med 6,5 og 6 prosent, i henholdsvis Danmark og Finland, siden koronakrisen startet, ifølge prognosetall fra IMF. Norge har hatt en tilbakegang på 6,3 prosent i samme periode.

Ifølge teorien skulle den svenske økonomien være mye mindre skadelidende, men Sveriges Riksbank har foreløpig kommet med to estimater for nasjonens GDP denne uka. Den mest optimistiske sier 6,9 prosent nedgang, den mindre lystige hevder at nedgangen vil bli på hele 9,7 prosent.

Sverige kommer altså ut som dårligst av samtlige nordiske land. Åpne barer, restauranter, skoler og butikker til ingen effekt, altså.

Levitz konkluderer med at å holde den svenske økonomien «åpen» var ikke nok for å forhindre resesjon. Dette har selvsagt litt å gjøre med at den svenske økonomien hviler tungt på eksport, men det gjør også den danske, og der er tallene bedre.

Levitz tror imidlertid at pandemien legger en demper på kjøpelysten, «uansett om det brukes lovpålagte forbud mot å holde de ikke-samfunnskritiske businessene åpne – eller om man lar konsumentene ta informerte valg om hvilke butikker som er verdt å frekventere når en potensielt dødelig virus dukker opp i nærmiljøet».

Utviklingen i Sør-Korea kan også være interessant å se på. Landet har høstet mye ros for hvordan myndighetene har taklet krisen, med enormt høy grad av testing og beskyttelsestiltak, og et COVID-19-dødstall så lavt som 250. Dette til tross for at Sør-Korea fikk smitten lenge før den kom til Europa.

Økonomien i landet har levert bedre enn samtlige av de andre G7-landene, men selv her ser ikke verden rosenrød ut lenger. Det er med andre ord ingen garanti mot økonomisk styrtlanding selv om man er blant dem som lykkes best med korona-tiltakene. Som i Sverige, er det ikke bare fordi eksporten til land som er hardere rammet går ned.

Sør-Koreas «business-selvtillit-indeks» (BSI) for servicenæringen, som jo ikke eksporterer, falt nyss til sitt laveste punkt siden 2003, da de begynte å måle dette.

Selv om man har fått kontroll på viruset, har ikke dette vært nok til å skjerme økonomien fra et massivt sjokk – et som selv er større enn under den økonomiske krisen i 2008.

Hvis tallene er så vidt nedslående i landet som på verdensbasis har lyktes best med sine koronatiltak, og som allerede i midten av mars hadde mer eller mindre eliminert smitten, er det lite som tyder på at Norge vil unngå reisen uten alvorlige bulker i skjermen.

Det åpenbare spørsmålet blir selvsagt: «Men hvis både Sør-Korea og Sverige – som har valgt strategiene som ligger lengst fra hverandre – begge ser ut til å mislykkes, spiller det da ingen rolle hva man gjør?»

Jo, én faktor som hjelper, ifølge J.W. Mason ved Roosevelt Institute, er subsidieprogrammer à la det de har gjennomført i Danmark, for å holde folk i arbeid, i stedet for at folk ble sagt opp. Han mener at Danmarks lønningsstøtte-politikk har fungert langt bedre for økonomien enn flokk-immunitetsstrategien til svenskene. Det gjør at arbeidsledigheten i Danmark er på 4,2 prosent, mot 9,5 prosent, hvis man ikke hadde gjort slike tiltak. Dette skaper grunnlaget for å komme raskere i gang, ifølge Mason.

Ropene om at «man burde åpnet opp raskere» er det imidlertid liten grunn til å lytte til – verken om man ser til Sverige eller Sør-Korea.