«Korona, frivilligheten og økonomisk kompensasjon»

Ivar Solberg ønsker å vri fokus over på størsteparten av medlemskorene i norsk korbevegelse, som faller utenfor regjeringas kompensasjon for tapte inntekter

SETTER SØKELYSET PÅ KOREONE: Ivar Solberg i kammerkoret Ultima Thule.   Foto: Helge Skog

meninger

Regjeringa har satt i verk diverse støttetiltak for å dempe uheldige virkninger på økonomien i ulike sektorer. Det er vel og bra. Det er vel heller ikke uunngåelig at det kan bli en del skjevheter når pengene skal fordeles.

Når det gjelder kulturen og frivilligheten i denne, ser en nå hva konsekvensene blir når det frivillige arbeidet i vanlig forstand stopper opp. Innen det frivillige musikklivet, og spesielt innen korbevegelsen som jeg representerer, er det nå titusener av folk i alle aldre som hver uke har kunnet møte til øvelser, opplæring og konserter, men som må holde seg hjemme.

Korforbundene og dirigentorganisasjonene har fra dag en av koronautbruddet vist en enorm innsats og kreativitet for å kunne kompensere for de ukentlige øvelsene. Digitale plattformer er tatt i bruk, dirigenter og ledere har satt seg inn i, og tatt i bruk dataprogrammer som tidligere var ukjente for de fleste, og instruksjonsmetoder og pedagogiske opplegg er blitt utviklet.

Økonomien i drift av kor har alltid vært anstrengt, men korene har klart seg med de begrensede mulighetene de har til å skaffe nødvendige midler. Foruten medlemskontingent og VO-midler har det vært inntekter på ulike arrangementer som har sikret økonomisk balanse. Det kunne være overskudd på konserter, vareopptelling, dugnader, kortreff, allsangkvelder, kosekvelder i nærmiljøene, basarer og loppemarkeder. Alt dette faller nå bort.

Støtteordninga fra regjeringa er ment å kompensere for dette tapte inntektsgrunnlaget. Det er bare en hake ved det hele: Det er satt en nedre grense for beregnet inntektstap på kr 25 000,-. I praksis betyr dette at regjeringa velger å ikke støtte anslagsvis 60–80 % av alle lag og foreninger i landet, det være seg idrettslag, kor, korps, teaterlag og andre med faste utgifter til dirigenter, instruktører, instrumenter, noter, utstyr og driftsutgifter.

For et vanlig kor med profesjonell musikalsk leder kan en støtte på 10 til 20 000,- bety like mye eller mer enn 200 000,- for en profesjonell ishockey- eller fotballklubb.

Det ser ut som det er lett å se de store klubbene, og kanskje først og fremst innen idretten, og glemme underskogen av kulturaktiviteter som Kultur-Norge ikke vare er avhengig av, men som faktisk ER Kultur-Norge.

Da NRK TV skulle lage et innslag om denne støtten, vare det en av de største ishockeyklubbene som ble intervjuet. Jeg vil med dette vri fokus over på størsteparten av medlemskorene i norsk korbevegelse, som altså meget beklagelig faller utenfor.