Politikerne i Tromsø fornekter seg ikke, – med god øvelse ifra sakene om «E-8» og «Badelandet» klarer de slike prosesser raskere enn det noen religiøse trossamfunn i mer åndelig forstand bruker 24 timer på.

Man trenger ikke ha noen som helst mening om hva brødrene Wilhelmsen er mest kjent for innenfor forretninger og politisk virksomhet. Heller trenger man ikke være skientusiast, naturvernforkjemper eller for eller imot vern av myr og jordbruk for å forstå at det er vinglete politikere som først og fremst engasjerer.

De har skapt bråk og judaslignede tilstander innenfor sine egne rekker, og ny politikerforakt.

Nå har Arbeiderpartiet i Tromsø satt skistaven dypt i sin egen fot, i et halsbrekkende vinglete løp så utfordrende at de må være kandidater til å prøvekjøre slalåmbakken, om den noensinne etableres. Et selsomt syn å tenke seg med Ordfører Gunnar Wilhelmsen til å bestyre heisvinsjen helt fram imot neste kommunevalg.

De av medlemmene i Arbeiderpartiet som ikke føler seg kompetent i skibakken, kan på kveldstid melde seg til «Muppetshow» under åpningen av «Afterski Arctic Center». Arbeiderpartiet i Tromsø bommet på smøringen, mistet farten, staven og evnene, selv i kontrollert utforkjøring. De sliter nå på krykker, bandasjert og betent, og er neppe i stand til å bli tatt ut til konkurranser foran neste tevling.

Vi har fulgt med i 40 års endeløs saksbehandling, og uenighet med grunneiere og politikere. Vi hadde et aldri så lite håp i levende livet å få være litt «Narvikværing» i «Finnheia». Tar man kartet for seg og ser hva «smalsporede» skientusiaster mener de må ha av arealer for å pleie kropp og sinn, er innvendingene imot Arctic Center helt meningsløse.

Man må selvfølgelig respektere at familier med gamle eiendommer i området har ønsket å verne om sin livskvalitet, og ta vare på rester av gammel gårdsdrift. Men når saken nå skulle bringes til ende, ville det være rimelig å forvente at det kun nå var formalia å vente på. Når «Arctic Center» allerede og underveis har lagt ned kapital, arbeid med veier og infrastruktur, må vi jo tro at det lå klare politiske føringer bak, og at tiltakene ikke er utført som selvtekt.

Det kan ikke være urimelig å tillate seg å mene at inne i Håkøybotn og omliggende landskap har det de siste tiårene forsvunnet det aller meste av bærekraftig landbruk. Selv ute på Småslett, som må kalles «indrefileten» av det aller beste av flate, næringsrike og egnede landbruksarealer, er det meste nedlagt.

Noe er igjen som leieslått og mye til hest og fritidsaktiviteter. Tromsø Villmarksenter er den eneste betydelige næringsvirksomhet i området, og som i 30 år har brukt store deler av denne delen av Kvaløya, uten at vi har hørt at den beskjedne reindriften i området har vært skadelidende av den grunn.

Men nå viser det seg altså at vinglete politikere presterer å helle bensin på et leirbål alle trodde var slukket. Nå øyner særinteresser et nytt håp til å kunne fortsette å leve og bruke naturen og fjellene i Håkøybotn som i det forrige århundre.

Mister vi nå prosjektet i Håkøybotn, vil Tromsøværingene fortsette å kjøre til Levi i Finland. Unge familier med barn forteller at de både sparer og gleder seg over hele året til å kunne få med seg den hyggelige opplevelsen sammen, i det fantastiske anlegget som verken «Krokenløypa» eller «Fjellandsbyen» kan sammenlignes med.

Hva i all verden er det vi her nord mener med å tro at vår natur er så mer sårbar enn andres, og at den ikke kan forenes med næringsaktivitet? I Nord Italias «Val di Fiemme» kunne jeg oppleve innspurten til Marit Bjørgen, under hundrevis av vaiende norske flagg på hovedtribunen.

Informasjonskart over løype og heisinstallasjoner i øvre dalføret av «Val De Fiemme». Foto: Privat

Men 100 meter bak tribunen lå flere store gårder på rekke og rad som hadde stappfulle åpne innhegninger med kyr og store kjøttfe. Like ved Skianlegget kunne vi kjøpe lokalproduserte nydelige oster og smake på pølseproduktene deres.

Jubelscener ved innspurten i «Val De Fiemme», med fjøs og dyr like bak arenaen. Foto: Privat

Dalen «Val De Fiemme» er svært lik våre egne trange daler i Indre Troms. Med en liten rinnende elv i bunnen, ligger hoteller, bondegårder, butikker om hverandre opp igjennom hele dalføret. Imellom fant vi små fristende lokalmatutsalg. I øvre del av dalen er det store fjellheisanlegg med gondoler like store som busser som bringer hundretusener av turister til de høyeste fjelltoppene. Her fant vi de aller beste restaurantene en kan tenke seg. Hvem var det som jublet mest og lot seg imponere, – jo alle ifra Norge og ikke minst «heimfødingene» ifra Tromsø.

Det er ikke viktig om hvem som til slutt klarer å gjennomføre prosjektet i Håkøybotn, men prosessen må gjennomføres på en ordentlig måte ovenfor alle involverte. Wilhelmsenbrødrenes risikovilje og friskt pågangsmot må vi kunne gi berettiget honnør. Men ideen og entusiasmen viste Jarle Lauritsen for prosjektet allerede i 1979, og en mannsalder videre i livet sitt.

Uansett hva en mener for eller imot «Arctic Center», er det han som fortjener en aldri så liten hyllest, – rett og slett for utholdenheten. Wilhelmsenbrødrene har her som ofte ellers vært noe «bredskuldret» i mediene, og etterlatt Jarle i skyggen.

Men nå er det kun for politikerne her i byen å etterleve den aller mest viktige Fjellvettregel, – nemlig nr. 8. «Vend i tide, – det er ingen skam å snu».