AS Norge mykner sakte opp. Vi er overhodet ikke i mål, og det kan godt hende det blir strammet til igjen, men vi har iallfall begynt, selv om store deler av nasjonen fortsatt er lagt i dvale. De mørke skyene henger likevel over oss. At Norge har penger på bok gjør oss selvsagt privilegerte og i mye bedre stand til å takle utfordringene enn andre, men nå henger de aller fleste i skjørtene på Han Stat, og noen vil få nei.

Når milliardkonsern som Norwegian og Hurtigruten ber på sine knær, skjønner man alvoret. Begge har fra før levd farlig, med store lån og oppkjøp av nye skip og fly.

Det er bare drøye to år siden hotelleieren Petter Stordalen sto fram som nye deleier i Hurtigruten og på sedvanlig, eplekjekt vis sa «Vi skal bli best i verden på cruise i kalde farvann og skal bringe verden til den norske kysten, til Svalbard og våre unike og vakre nordområder».

På spørsmål fra VG om han kunne noe særlig om dette markedet var svaret at «Hurtigruten er ikke så ekstremt annerledes enn hotell: Det er hotell på vann». Og hotell, det kunne han. Nå sliter både hotellbransjen og Hurtigruten.

Stordalen har selv bygget seg opp med å satse store, lånte penger på andres elendighet (Steen & Strøm, Thomas Cook osv.), og det har vært fair, det. Spørsmålet er heller om staten skal være med å berge firmaer fra investorer som selv har sittet på avkastningen i medgangstider.

Situasjonen rundt Norwegian er nært beslektet. De har også vokst i eksplosiv fart, har en flypark på 170 fly og er blitt et av verdens største lavprisselskap. Som det står på hjemmesidene deres: «Norwegian er et av de største lavprisselskapene i verden med rundt 11 000 dedikerte medarbeidere. Vi tilbyr cirka 500 ruter til mer enn 150 reisemål i Europa, Nord-Afrika, Midtøsten, Asia, Sør-Amerika, Canada og USA […] Vi faser stadig inn nye fly, noe som er vinn-vinn for passasjerer, miljøet og selskapets kostnader».

Nå ser plutselig dette ganske fjernt ut. Redningspakker og ettergivende aksjonærer til tross, det er vanskelig å se for seg det «stadig vil fases inn nye fly». Antall ruter og reisemål vil nok også reduseres betydelig.

Hurtigruten har per tiden permittert nesten 3.000 ansatte, tatt 14 av 16 skip ut av trafikk og mistet alle passasjerer og inntekter. 2019 var derimot et sammenhengende jubelår, med knappe seks milliarder kroner i inntekter og et rekordhøyt driftsresultat på 1,4 milliarder kroner.

Hurtigruten har en kulturell og symbolsk status langs kysten det er skrevet bindsterke verk om. Lenge var den selve livsnerven, med vare- og persontransport til og fra fjerne fjord- og øysamfunn fra Trondheim og nordover, og fra 1953 i hele det enorme strekket fra Bergen til Kirkenes. Hurtigruten under Tromsøbrua er noe som fortsatt gjør en myk i sjela. Som businessmodell og rolleinnehaver er likevel Hurtigruten annerledes.

Går du inn på forsiden av hjemmesidene, er det spektakulære bilder av cruisepassasjerer sammen med pingviner og isbjørner, og tilbud om cruisereiser i og til Sør-Amerika, Karibia, Nord-Amerika, Island, De britiske øyer, Svalbard og Antarktis. Per nå har de null inntekter, og anslår at de i løpet av mai måned bikker en milliard kroner i kanselleringer. Alle alarmer uler. Det er ikke engang sikkert de får hjelp av myndighetene.

Hvis verden kommer tilbake i noenlunde normal takt slik vi kjente den, vil selvsagt hotell få fart i drifta, flyene vil igjen fylles og cruise langs kysten ta seg opp igjen. Men det er langt fra sikkert at markedet kommer tilbake til der det nylig var. Det er mye mer sannsynlig at hundretusenvis av tyskere, amerikanere, kinesere og andre ikke vil reise like mye til Norge som de har gjort de siste årene, akkurat som at nordmenn selv vil være mer restriktive med å reise, både innen- og utenlands.

Svakere økonomi, kombinert med økende oppmerksomhet rundt miljø, vil generere færre konferanser/seminarer/kurs, færre firmaturer, færre møter med alle deltagerne i fysisk samme rom osv. For den enkelte vil private reiser og døgn på hotell nedprioriteres. Dette vil ramme tusenvis av arbeidsplasser som direkte og indirekte er basert på aktiviteten fra store aktører som Hurtigruten, Norwegian og de store hotellkjedene.

Derfor bør staten tre støttende til også her, med forbehold om at pengene går til firmaenes primære aktivitet, den de var ment å fylle behovet etter.

Det er lett å le av dem som har vært vågale, som har bygget store hoteller, enorme skip og ny og fancy flypark til milliarder av lånte kroner. At de hatt gasspedalen i bånn uten å sjekke sidespeilet eller hvor bremsene er. Det er i hvert fall lett nå når vi sitter på fasiten. Men den situasjonen vi står i var det de aller færreste som så komme. Så paranoide kan vi heller ikke være, at ingen vil satse på grunn av potensielle pandemier, kriger eller naturkatastrofer.

Men nå er vi der, og staten vil være nødt til å prioritere. De fleste av oss, og kanskje særlig de av oss som bor i nord, ønsker ikke at Norwegian skal forsvinne og etterlate oss til gamle prisnivå på flyreiser. Ingen ønsker at Hurtigruten skal gå ad undas, og et Norge med utelukkende Airbnb, og null hotell, er ikke en særlig forlokkende tanke.

Svære luksushoteller på vann over hele kloden, billig flyturisme til hele verden og gigantonomiske planer om skyskraperhoteller i byene våre er derimot ikke noe staten trenger å forplikte seg til å holde liv i. Da bør de heller sette i gang statlige prosjekter som tilfaller folket noe.

Oppussing av offentlige bygg og veier. Ny asfalt på humpete kystveier. Ja, også er det jo en utredning på bordet om å legge jernbane videre nordover. Dette skulle koste litt over 100 milliarder, en pengesum som virket voldsom på mange for tre måneder siden, men som i det scenarioet vi står oppi nå virker svært overkommelig.

Og som vil være til stor nytte for både norske og utenlandske turister, som vil være bra for miljøet, som vil øke trafikksikkerheten langs veiene og som vil være å satse på fremtiden.