Mye er endret og mye vil aldri bli som før. Det første sjokket er over, tilpasningen er i full gang, en ny normalitet har satt inn og vi ser stadig lenger inn i fremtiden, men med kortere perspektiver enn før, en måned, over sommeren, kanskje til og med til jul. Slik er fasene i en krise, som setter oss på et nytt spor. Svært mange har opplevd helt grunnleggende usikkerhet og de fleste har følt at det man tok for gitt var svært skjørt. Samtidig har vi sett dugnadsånd, samhold, tålmodighet og tilpasningsdyktighet. Vi kan være stolte. Men de menneskelige kostnadene har vært store, i tillegg til de økonomiske. Redningspakker og stimulusordninger rulles ut og korrigeres etter hvert som hullene oppdages.

Endringene skjer i et rasende tempo, digitaliseringen som har skjedd disse ukene ville normalt tatt mange år. Folk har opplevd, erfart og lært. Mange har fått nye vaner og har grunnleggende endret dagliglivets mønstre. Mye er allerede varig forandret. Noe til det bedre. Men det har også røynet på og folk trenger større sikkerhet for fremtiden. Nå gjelder det å komme i gang igjen, med utdanning, offentlig service, næringsliv, vekst og verdiskapning. Folk må få jobbene sine og hverdagene sine tilbake, gradvis men sikkert. Og mange jobber er nok tapt og må erstattes med nye.

Krisen endrer samfunnet vesentlig. Men vi kan påvirke kursen. Når alt er i bevegelse er muligheten store. De fleste var allerede før koronakrisen klar over at en stor krise truet: klimakrisen. Den kommer ikke på dagen eller over noen uker, den siger innover oss i tiåret som følger. Mens koronakrisen har vist at svært store endringer er mulig med gunstige effekter for klima og miljø og at store grep kan tas i bruk i en krise, så er det ikke denne typen uplanlagt sjokkterapi som trengs i møtet med klimakrisen. Det trengs en bred omstilling av samfunnet til lav- og nullutslippsløsninger fra transport til industri og matproduksjon. Mange samlede tiltak må både sikre og skape arbeidsplasser i årene fremover. Det er ikke nødvendigvis en motsetning mellom vekst og miljø.

Forskning og innovasjon er sentralt, der Norges verdensledende offshore- og verkstedsindustri kan levere fornybare energiløsninger til havs. Under koronakrisen falt også oljeprisen, og det viser hvor sårbar denne inntekten er. Vi må ha flere trygge bein å stå på. Fisk og sjømat er allerede en stor inntektskilde, og under koronakrisen har både pris og eksportvolum holdt seg oppe. Folk må fortsatt ha mat! Og den må til markedene fort og sikkert. Også derfor trenger vi mer jernbane i Nord-Norge. Og vi trenger de åpne grensene som EØS-avtalen gir oss. Energi og mat fra havet er to naturgitte fordeler vi har i vår region, og det må utvikles videre på en bærekraftig måte. Her ligger det mange fremtidige arbeidsplasser. Kommunen må være en forutsigbar og ambisiøs partner for dem som vil satse og lykkes i Tromsø.

Tromsø er heldig som har universitetet, flere andre kunnskapsinstitusjoner og ledende miljøer fra romfart til marin bioteknologi. Nå blir det viktig å legge til rette for økt verdiskapning av ny kunnskap og gode ideer. Alle bedrifter har vært små, derfor er også underskogen av gründere avgjørende for den nyskapningen vi trenger. Tilrettelegging og støtteordninger må være slik at folk tør å satse og fortsette. Inkubatorordninger og såkornfond må styrkes. Og kommunen må være en god tilrettelegger.

Tromsøs sterke kort har vært møtet mellom byliv, natur og kultur. Nå ser vi at kulturen sliter. Det er viktig å redde kulturlivet gjennom krisen, det skjer mye nyskapning og også der vil mye være varig endret på sikt. Kulturen er en viktig del av livskvaliteten i hverdagen, særlig i denne byen. Kultur har en egenverdi. Og kulturnæringer har vært en av de raskest voksende næringene i flere år. Inntil korona. Det er kanskje de siste som åpner opp. Men det kommer en dag da vi kan fylle teatrene og konsertsalene, da må vi fortsatt ha utøvere, institusjoner, nettverk og arenaer. Det vil kreve stor innsats å sikre dette, også gjennom statlige krisepakker.

En annen sektor basert på naturgitte fordeler er reiselivet. Med 3.500 ansatte i Tromsø, milliardomsetning og årlige skatteinntekter på 120 millioner til kommunen var det blitt en viktig del av verdiskapningen. Det tok slutt over natta. Nå jobbes det for å starte opp i sommer og legge grunnlaget for fremtidig vinterturisme. Nordlyset, snøen, fjellene, byen, fjordene, alt dette er jo her fremdeles. De mange tapte arbeidsplassene må skapes på nytt. De store spørsmålene er om folks reisevaner, transporttilbudet og billettprisene kan gjenskape trafikkvolumet. Vi hadde allerede før koronakrisen et fokus på hvordan vi kan bedre bærekraften i turismen, og mange tiltak er beskrevet i reiselivsstrategien.

Et tiltak for å øke verdiskapningen i bransjen uten å øke antallet flyreiser er å få de som reiser hit til å bli lenger, bruke mer lokalt, benytte seg av tilbud og opplevelser. Ikke nødvendigvis som materielt forbruk, men opplevelser som naturen kan tåle. Vi burde kunne tilby en Polar Express på skinner mot nord, i dag er vi helt avhengig av fly og skip. Vi trenger tog! Nordlyset var og er inngangsportalen, men vi må ha mye mer å tilby. Vi trenger flere attraksjoner, som zipline, utvidet Polaria, nytt universitetsmuseum og kombinert ny konsert/konferansehall i sentrum, hundekjøring og skiopplevelser. Vi trenger elbåter og hoteller med lavt energiforbruk. Noe av dette er under planlegging, nå må det drives fram videre.

Blant de planene som har rullet lenge og som må realiseres så snart som mulig er ny innfartsvei E8 og en byvekstavtale for Tromsø. Det er viktig for transportsystemene, for næringslivet og trafikksikkerheten. Vi trenger en forbedret, mer miljøvennlig flyplass med bedre flysikkerhet og plass i terminalen så vi kan holde avstand. Vi trenger byvekstavtalen som vil gjøre det enklere å gå og sykle eller ta bussen, få ned bilbruken og bedre trafikkflyten. Den er viktig for næringslivet. Dette er prosjekter for økt bolyst, en enklere hverdag, for verdiskapning og et bedre miljø og lavere klimabelastning.

Fremtiden blir annerledes enn det vi var vant med. Store endringer er i vente, uansett. Vi kan gripe muligheten til å forme den for tiden som kommer etter dagens nødløsninger og krisepakker. De fleste er nå svært motivert for god planlegging og forebygging. Det samfunnet vi skal skape må tåle mange påkjenninger og gi folk et trygt fundament for hverdagen. Vi har nå helt nye erfaringer som vil komme til nytte.

Fremtiden «after corona» skapes akkurat nå.