I desember vedtok kommunestyret et uvanlig strengt kommunebudsjett. For første gang på årevis forholdt de seg til kommunens økonomiske krise her og nå, og ikke som noe langt der framme, som krever «langsiktige tiltak». Det er positivt.

Denne uka fikk vi første pekepinn på at tiltakene ennå ikke har gitt ønsket effekt, og at kraftigere lut må til. Raskt. 120 millioner kroner må kuttes før året er omme.

Tromsø har høyere utgifter enn inntekter, og hovedutgiftsposten er lønn. Derfor er kutt i antall ansatte det viktigste tiltaket som presenteres. Byråkratiet må slankes. Når ikke inntektene kan økes, må utgiftene senkes. Ingen vei går utenom.

Også Fagforbundet mener at veien ut av det økonomiske uføret er å få ned sykefraværet. Det er en lettvint og uholdbar løsning, enten forslaget kommer fra administrasjon eller tillitsvalgte. En nedgang i sykefravær vil være både positivt og vitne om en sunnere arbeidsplass – men det er en håpløs måte å drive budsjettering.

Samtidig som resten av kommunen må kutte, ligger det an til at politikerne vil bruke nesten to og en halv million kroner mer på møtegodtgjørelser, lønn og frikjøp enn hva som er budsjettert med. Det tar seg ikke godt ut, samtidig som politikerne forlanger at andre skal kutte. Denne posten bør følgelig reduseres raskt. Posisjonspartiene varslet at de ville se på egne godtgjørelse tidligere i år, uten at vi har sett noen resultater ennå. Det er en god plass å starte for å vise solidaritet med ansatte som risikerer å stå uten jobb.

Både politikere og administrasjon har altfor ofte forsikret seg sjøl om at beslutninger skal spare inn så og så mange fiktive millioner, gjerne ved å opprette alskens slags prosjekter, nye stillinger eller avdelinger. Som regel er resultatet heller økte utgifter, og ikke ei krone spart. Sist eksempel vi så på det var kommunens bemanningskontor som skulle spare over fem millioner kroner. Men heller enn et øre spart, konkluderte Komrev nord med at etableringa hadde kosta kommunen over tre ganger så mye som kontoret skulle gi i besparelser.

Tromsø kommune står i to kriser samtidig – både pandemi og økonomi. Begge kan følgelig påvirke hvordan den andre håndteres, og det vil kreve langt mer av byens politikere å lose kommunen trygt i havn enn hva vanlige folkevalgte kanskje innstiller seg på, når de takker ja til å stå på ei valgliste. Men lykkes de i å ta kommunen i riktig retning, vil de ha et ettermæle som er langt mer å skryte av enn byens ledere de siste tiårene.