Selv om de fleste av oss nå lengter etter å få se aktiv fotball igjen, er det ingenting som tyder på at diskusjonen i etterkant av TILs nedrykk er over.

Om det er noe jeg selv virkelig tar selvkritikk på etter mine sju år som sportssjef i klubben, så er det at jeg ikke sterkere bidro til å formidle tankene bak strategien «utviklingsklubben». Om flere av aktørene rundt klubben hadde fått en sterkere forståelse av innholdet i dette begrepet, ville kraften i gjennomføringen av strategien sannsynligvis vært sterkere.

I seg selv er det ikke vanskelig å beskrive «Utviklingsklubben»: Her går alle på jobb hver eneste dag for å utvikle seg selv og miljøet sitt for å bli bedre – enten dette miljøet har konkret ansvar for spillerutvikling, talentutvikling (og rekruttering), kompetanseutvikling, anleggsutvikling eller forretningsutvikling.

Alle disse fem dimensjonene er viktig. I de periodene klubben har opplevd suksess, har det vært mulig å registrere positiv utvikling for alle disse fem dimensjonene. I de periodene én eller to av dimensjonene har opplevd stagnasjon, har også de sportslige resultatene uteblitt.

Den moderne toppfotballen ble introdusert i Tromsø da Torkild Brakstad startet sin trenergjerning. Han stilte nye og høye krav til spillerne, men han stilte også høye krav til klubben og byen, og ved inngangen av 1990-tallet hadde ikke bare Tromsø et av Norges beste lag, byen var også nasjonalt ledende på anlegg, med eget stadion og tilgang på innendørshall, og klubben var dessuten førende i arbeidet med å utvikle nye inntektskilder. Alt dette bidro til begeistring hos publikum, som kunne glede seg over spillernes innsats og resultater, men også noe mer: Å være med på noe som var nytt, og være en del av noe som var viktig.

Dette er noe av grunnen til at strategien er omtalt som «utviklingsklubben», ikke bare laget, og at strategien ikke har vært begrenset til spillerutviklingen alene.

Internasjonal inspirasjon

Mange har meninger om identiteten og kulturen til Tromsø IL. Det er selvsagt veldig bra, men de fleste – særlig utenfor landsdelen – undervurderer en viktig tradisjon: Den internasjonale orienteringen klubben lenge har vært preget av. I en periode på rundt ti år deltok klubben sju ganger i E-cup, og to ganger i gruppespill. Dette åpnet for en rekke møter og muligheter til å hente kunnskap og inspirasjon. Det ble en anledning til å se seg selv i et nytt lys, til å forsterke gode tradisjoner og korrigere mindre gode.

Tre klare særtrekk var typiske for de store internasjonale klubbene vi møtte.

Faglig trygghet: De ansvarlige var preget av sterk faglig forankring og felles orientering.

Nysgjerrighet: Selv store klubber i «Topp 5-ligaene» var mer opptatt av å lære av TIL enn av å belære oss.

Satsning på akademiene: De klubbene vi besøkte var alltid mer opptatt av å se fremover enn tilbake, og de var mer ivrig på å vise frem akademiet sitt enn pokalskapene sine. Selv i klubber som knapt rekrutterte spillere til A-laget fra disse akademiene, var satsningen sterk, fordi akademiet i seg selv skapte kultur.

Forsterke positive særtrekk

Hjemme i Tromsø brukte vi inspirasjonen vi hentet i utlandet til å forsterke vår egen klubb, der driveren har vært å skape gode resultater, en bærekraftig økonomi og lokal identitet – samtidig. Kompetansedimensjonen ble styrket med et tett samarbeid med universitetet, mest konkret handlet dette om analyseteknologi, men også på medisinsk kompetanse og utvikling av bred toppidrettskompetanse. Treningslaben på Alfheim ble det synlige resultatet. Toppfotballsenteret foret oss med informasjon fra verdens beste utviklingsmiljøer.

I forhold til akademi, forsterket vi det arbeidet vi fra 2008 startet med for nordnorsk talentutvikling i samarbeid med NTG.

I skyggen av resultatene til A-laget har vi oppnådd veldig mye: Noen av de lokale talentene har etablert seg på A-laget, noen er solgt til andre klubber, et økende antall spillere har vunnet plass på aldersbestemte landslag og veldig, veldig mange har sentrale roller i andre nordnorske klubber. Det siste er det ingen grunn til å undervurdere: Å utvikle gode spillere og ledertyper til klubber rundt i landsdelen er ett av Tromsø Idrettslags samfunnsoppdrag.

Debatten i etterkant av TILs nedrykk i høst, gjør det åpenbart at begrepet «utviklingsklubb» ikke har vært tydelig nok formidlet. Og sannsynligvis har det for utenforstående også vært vanskelig å sette tydelige ord på hvilken spillestil Simo Valakari som trener har stått for, særlig når en ufrivillig høy utskifting av spillere har påvirket utførelsen av spillestilen, og fravær av resultater har påvirket publikums opplevelse av innsatsen fra spillerne.

Aktørene tett på spillergruppa har derimot hatt en veldig klar og entydig forståelse: «I TIL spiller vi pasningsorientert fotball for å skape gjennombrudd og målsjanser, med en god balanse i laget der vi aggressivt skal vinne ballen tilbake så snart vi mister den».

Med en tydelig idé er mulighetene bedre for å drive rolleutvikling og – ikke minst – ferdighetsutvikling. Det høres selvsagt ut, men det bør kanskje presiseres: Hvis økonomisk bærekraft er en viktig målsetting for klubben, og salg av spillere skal bidra til inntektene for å oppnå dette målet, må ferdighetene utvikles for at spillerne skal bli attraktive. «Guts» og «trøkk» og «kraft» er selvsagt viktig, men sjelden nok alene.

Den seige misforståelsen

Noen prøver å tegne et bilde av at det er et motsetningsforhold mellom å være en «utviklingsklubb» og det å oppnå gode resultater. Den motsetningen finnes ikke – snarere tvert imot.

Borussia Dortmund er en velkjent utviklingsklubb, som over tid er mer «selgende» enn «kjøpende». Likevel oppnår klubben store resultater – både hjemme og internasjonalt.

Ajax er kanskje den fremste utviklingsklubben i hele verden, og har både demonstrert evne til å utvikle egne spillere fra veldig ung alder – og samtidig videreutvikle ubestridte talenter, for eksempel en Zlatan og en Luis Suarez. Noe av årsaken ligger i en ferdighetsbasert spillestil. Samtidig som spillerlogistikk er klubbens viktigste inntektskilde, har klubben hevdet seg sterkt internasjonalt. Resultatene er oppsiktsvekkende gode, med tanke på at klubben til daglig ikke befinner seg i noen «Topp 5-liga».

Athletic Bilbao er oppsiktsvekkende på mange vis, og særlig fordi klubben utelukkende rekrutterer spillere fra Baskerland. Til gjengjeld er det viktig å gjøre spillerne bevisste på den regionale tilhørigheten, og slik styrkes identiteten. Klubben har satset stort de siste årene på anleggsutvikling, som har bidratt til å styrke begeistringen om klubben, og styrke båndene til omgivelsene. Athletic Bilbao spiller som regel for fulle tribuner, mye fordi de begeistrer et publikum som føler at de er med på noe som hele tiden er nytt, og er en del av noe som hele tiden er viktig. Og resultatene? Athletic Bilbao er den eneste klubben ved siden av gigantene Real Madrid og Barcelona som aldri har rykket ned fra den spanske toppdivisjonen.

I Tromsø og i Nord-Norge er det mulig å lære av disse. Forskjellene er mange, men noen særtrekk er likevel konkrete og gjenkjennelige. Utviklingsklubbene har brukt lang tid, mer enn en generasjon, på å skape sin egen tradisjon som utviklingsklubb. Det er ikke noe som er gjort i løpet av et par-tre år. Utviklingsklubbene ser hele tiden fremover, selv om det ofte er fristene å se tilbake og drømme om gode minner. Og utviklingsklubbene er i all hovedsak styrt av fotballfolk som kjenner spillet både på og utenfor banen – og som tenker langsiktig.

I dag består den første og mest konkrete utfordringen til Tromsø IL i å rekruttere en ny trener. Det er viktig utfordring for laget, men den er absolutt ikke den eneste for klubben.