Nå går det en diskusjon i mediene om nedstengningen av Norge 12. mars var vitenskapelig begrunnet. Folkehelseinstituttets direktør, Camilla Stoltenberg, uttaler til Aftenposten 8, mai at det i den siste risikovurderingen fra FHI «kommer frem at smittetallet (R) trolig allerede hadde sunket fra 3,1 til rundt 1,1 da de mest omfattende tiltakene i fredstid ble iverksatt 12. mars.»

Hun er formodentlig ikke klar over at metoden som ligger til grunn for denne konklusjonen ikke kan anvendes i situasjoner der majoriteten av de som avleverer positive prøver er smittet i utlandet. Dette var nettopp tilfelle i dagene før 12. mars, først en begrenset import fra Italia og så en massiv import fra Østerrike. R-estimatene som FHI presenterer fra denne perioden er derfor helt uten verdi, og svekker dessverre instituttets troverdighet som objektivt fagorgan.

Vi trenger i større grad å få flere uavhengige forskningsmiljø på banen. Vi trenger felles fora for fagkritikk og, fagfellevurderinger. Og i dagens situasjon bør vi fokusere på andre ting enn hva som eventuelt ble gjort galt da vi stengte ned. Fokuset bør være på å etablere en vitenskapelig tilnærming til hvordan samfunnet skal åpnes. Folk og beslutningstakere må få kvalitetssikret faglig informasjon, og det gjøres ikke ved å overlate dette til et begrenset fagmiljø.

Helsemyndighetene har lenge villedet folk med å unnlate å skille mellom lav forekomst av smitte og lav verdi av det såkalte R-tallet, blant annet ved å omdøpe reproduksjonstallet R til «smittetallet». Vi kan ha tilnærmet null smitte i landet, men likevel høyt reproduksjonstall. På lengre sikt er det mer skummelt enn mye smitte, for hvis R er større enn 1, og det er lite smitte, så kan epidemien utvikle seg i det skjulte. Det er nemlig vanskelig å måle R når smitten er lav. Det er en slik tilstand Norge beveger seg mot nå.

R-tallet var utvilsomt lavt i slutten av mars, men vi kan være ganske sikre på at tallet er på veg oppover nå på grunn av signaler om at smitten er på retur og om lettelser i restriksjonene. De daglige R-verdiene som publiseres fra folkehelseinstituttet har ingen ting med dagens reproduksjonstall å gjøre og er et trist eksempel på dårlig helsefaglig informasjon.

Så lenge R-tallet er under 1 kan det godt være økende, samtidig som smitten avtar. Hvis R blir større enn 1, så vil smitten øke, men det vil først merkes etter flere uker. Uten restriksjoner vil R etter hvert krype over 1, og en ny smittebølge er uungåelig. Kunsten er å finne ut hvor omfattende restriksjonene må være for å holde R under 1.

De som nå antyder at vi kunne latt være å stenge ned 12. mars, foretrekker i realiteten et alternativ med et varig høyt R-tall, som i løpet av våren ville ha infisert det store flertallet av befolkningen. For å unngå mange tusen døde i løpet få måneder, måtte denne strategien vært fulgt opp med skjerming av utsatte grupper i et omfang, som intet land har maktet å gjennomføre hittil. Det finnes ingen helsefaglig kunnskap som tilsier at dette kunne ha vært mulig i løpet av den tida som var til rådighet.

Professor Eiliv Lund hevder at en epidemi i fri dressur ikke vil ha samme konsekvenser hos oss som i Italia og Spania, fordi disse landene er så forskjellige fra oss. Hva da med Frankrike, Storbritannia, Belgia, Nederland, USA og Sverige? Land som alle har fra sju til ti ganger flere døde per million innbyggere enn Norge.

Bortsett fra Sverige har disse landene innført langt strengere tiltak enn Norge. Grunnen til at de er rammet så hardt er at de reagerte med tiltak for seint. Norges lave utbredelse av smitte skyldes at vi stengte ned før dødstallene skjøt i været og at tiltakene var strenge nok til umiddelbart å bringe R ned under 1.

Nå er de fleste land klare for å begynne å åpne opp, og det er viktig å se på hvilket stadium de ulike landene er i epidemien. Hvis man ser på de epidemiske kurvene, så befinner Norge seg omtrent på samme stadium som Italia og Spania, nokså langt nede på den fallende delen av kurven. Derimot har Storbritania, Sverige og USA lenge ligget på omtrent konstant antall daglig nysmitte, med bar svake tegn til nedgang.

Italia og Spania planlegger imidlertid for en mye langsommere åpning av samfunnet enn Norge, selv om det ikke er noen helsefaglig grunn til at det skulle være noen forskjell når det gjelder faren for en oppblussing av smitten. Disse landene har økonomier på felgen, men regjeringene skjønner at det vil bety enda større katastrofe å åpne opp for tidlig. De har lært en lekse fra å stenge ned for seint.

Må vi i Norge lære samme lekse fra å åpne opp for tidlig, eller er vi i stand til å lære av andres feil? Bare tiden kan vise, men sjansen er større hvis vi fører en åpen faglig debatt uten å ri faglige kjepphester, og med et åpent blikk mot resten av verden.