Det var sannelig en trist dag for fotball. «Sikret» og «toppfotball» burde i det minste vært i kolossale anførselstegn.

Det er en kjent sak at fotball er viktigere enn livet og døden. Men ett sted må likevel grensen gå. Og den går lenge før en påtatt interesse for færøysk klubbfotball. Så bare for å rydde unna eventuelle mistanker pronto: Ja, jeg har havnet i modus der jeg har blitt komplett humørløs når det kommer til fotball. Enda mer enn før. Sånn, da er premisset etablert. Da vet du det.

Det er sagt så mange visdomsord om fotballens betydning, fra skotske managerlegender til paver og prisbelønte forfattere, at jeg skal la disse stå og skinne uforstyrret, men fotball betyr helt enormt mye for ditto mange. Det er ikke for at man ikke vet at verden består av annet. Det betyr heller ikke at vi som elsker det ikke vet at det finnes ordentlige problem der ute i den alvorlige og dystre verdenen.

Når en pandemi setter hele idretten ut, og vi overlates til YouTube og diverse strømmetjenester som tilbyr repriser av kamper vi allerede vet utfallet av, stiger mismotet og misantropien proporsjonalt med kjedsomheten og fraværet av ferskvaren.

Fotballens magi (og all annen idrett) bæres nemlig frem av spenningsmomentet, at man ikke vet hvordan det går til slutt. Så uansett hvor mange ganger jeg ser Liverpool slå Barcelona 4-0 i 2019, eller TIL slå Bodø/Glimt i cupfinalen i 1996, er det ei lutfattig trøst, hvor gode minnene enn måtte være.

Frykten for å tape og gleden ved å vinne henger sammen, og når dette forsvinner, er vi hensatt til høydepunkt der man vet hva som skjer. Det er krim, der du vet hvem som er morderen før du har begynt å lese. Det er som å lese flere år gamle horoskop. Det er utgått hermetikk.

Og det er dette TV2 nå forsøksvis skal bøte på og ordne opp i. Ved å sette hele staben som normalt jobber med toppfotball i England og det øvrige Europa til å kommentere, gi tabelltips og analysere kamper i færøysk fotball, er det et åndssvakt narrespill som ikke gir noen rasjonell mening overhodet.

I Hviterussland har de i flere uker spilt fotball for tomme tribuner, men serien har likevel gått av stabelen, og her har man kunnet tulle med at man heier på et lag. Jeg valgte selv Slutsk. Det hørtes så gøy ut. Så når Slutsk snudde kampen mot Belshina Bobruisk til seier, og inntok tabelltopp, hoverte jeg. «You’ll never Slutsk alone», liksom.

Men jeg så selvsagt ikke et minutt av kampen, jeg har ikke Slutsk-skjerf, skal aldri ha Slutsk-skjerf og jeg kan ikke navnet på en eneste Slutsk-spiller i Slutsks samlede historie. Det hadde sågar ikke gjort noen verdens ting om Slutsk i stedet gikk på stortap, ble rammet av kollektiv blødende fotsopp, ble tatt i økonomisk svindel og slettet fra verdens fotballkart. Jeg hadde sikkert ledd.

Men Hviterussland er i det minste et land med i underkant av 10 millioner innbyggere, og de har (vil jeg tro) et visst nivå på klubbfotballen sin. Bare byen Slutsk har over 60.000 innbyggere, så det er sikkert noen uslepne diamanter i klubbens akademi.

Færøyene, landet eller øygruppen TV2 har valgt, og som nå horder av fotballhungrige nordmenn har bestemt seg for å følge «toppfotballen» til, har under 50.000 innbyggere. Og nå er det dette «fotballandet» vi skal forledes til å velge favorittlag og liksomoppriktig skal heie på hvert vårt lag fra. Kjære Korona, har vi ikke lidd nok nå?

Argumentet mot uforbederlige surpomper som undertegnede er at «dette er også fotball, og nå tager man hvad man haver». Logikken er totalt fraværende. Det blir som om huset til en notorisk platesamler og bokorm skulle brenne ned, og du forsøkte å trøste vedkommende med fire kassetter med et tsjekkiske (eller færøyske) danseband og ei bruksanvisning for montering av pissoar og si «Ikke vær så muggen - det er jo både musikk og bokstaver trykket på papir»!

Eller prøv å grave opp en meitemark i hagen og gi den til et barn og si «Synd at hunden din ble påkjørt og døde, men her har du en artig erstatning. La oss kalle den Fifus». Å dekke seg bak at det er «ironi», er det samme som å spise brødskiver med makrell i tomat, tyttebær og sand, slikke seg rundt munnen og si «Åh, det var ei kjempegod brødskive». Som alle skjønner at det ikke var. Så slutt med det.

Hvis det er gamblingaspektet man savner, at man vil vedde på utfallet i visse kamper, og hente inn spenningsmomentet der, gir det sannsynligvis en større underholdningsverdi å sette to maur mot hverandre, terge dem opp og vedde på hvem som vinner. Det vil iallfall ha et snev av noe gladiatoraktig ved seg. Samt at det vil stå om liv og død, sånn på ordentlig.

Man kan også velge seg en ny idrett. Cricket, baseball, badminton eller fekting. Også kan man se et helt VM i opptak, lykkelig uvitende om hvem som vinner. Og man velge å se de som er best i verden, ikke hva noen lærere, rørleggere, bilmekanikere, journalister og eiendomsmegler i et forblåst øysamfunn bedriver i de respektive idrettene.

Og man slipper å late som om man bryr seg hvordan det går etter nitti ulidelige og drepende kjedelige minutter med amatørene i AFC Knortkukur som spiller mot B52 Safthammar.

Derfor må Erna og Bent komme på banen. Ikke i drakt og fotballsko. Men de må få satt i gang norsk fotball igjen, om så for tomme tribuner. Det siste har ikke engang noe særlig å si for oss her oppe, men nå er pinadø selv ydmykende nederlag i OBOS-ligaen en besnærende tanke. For der betyr jo kampene noe. Fordi man har en relasjon til minst ett av lagene på banen.

Jeg hadde til og med vurdert å snike meg opp til Alfheim i dag for å se de første treningene med TIL-skolen, med kikkert. Men det ble avlyst på grunn av snø.

Dette går ikke lenger. Så takk for alt. Snakkes aldri.