I tumultene omkring bruk av merkevarene «Joikakaker» og «Finnbiff» har professorene Ànde Somby og Ketil L. Hansen terget på seg en del av det de kaller for «eldre herrer». Noen av disse skal også, etter sigende, lide av det såkalte Stockholm-syndromet. Derom protesteres det heftig. Siden jeg ikke kommer fra at jeg er født i 1941 og derfor må betegnes som en aldrende herre, så hiver jeg meg med i debatten. Utnavn er en uting, og det må vi slutte med.

I min oppvekst i Tromsø og Tromsøysund på 1940 og 50-tallet hadde alle et utnavn. Jeg husker byorginaler omtalt som «han Sjøsterk», «han Stornorsken» og «han Dubbedeia». I tillegg hadde vi «Bestefaren», «Gudfaren» og «Sigaren» med flere. Dette var heller godmodige utnavn. Verre var det at skikkelig ufine karakteristikker også ble brukt. «Lausonge», tyskonge», «haltepinkel», «tulling» og «jævelonge» var ikke greit å få slengt etter seg som liten, heller ikke «finnonge» og «finnlugg». I gamle Tromsø kommune var det knapt noen samisktalende, noen flere kom vel til ved sammenslåing med Tromsøysund.

Som ungdom i siste halvdel av 1950-tallet lærte jeg i USA at anglo-amerikaneren er den herskende klasse der i gården. Jeg husker en arbeidsformann på det som norsk-amerikanerne kalte Marineverftet i Brooklyn, New York. Han lekset opp med høy stemme til en broget forsamling av dag-arbeidere: «Now listen-up, you Irish mick, you German kraut, you French-Canadian frog, you Italian gumbo, and all of you square-heads!» Oppropet var holdt i en gemytlig tone – ingen følte seg spesielt krenket – men det var helt klart hvem som tilhørte den herskende klasse. Square-heads var for øvrig det utnavnet anglo-amerikanerne hadde på oss nordmenn/norsk-amerikanere. Jeg er ikke sikker på hvorfor vi ble kalt firkant-hoder – kanskje fordi vi ble ansett for å være sta og firkantet?

Joikakake-debatten er del av en tilsynelatende endeløs debatt om samiske rettigheter. Hva som er det endelige mål for aktivismen er høyst usikkert. De siste 30 årene har brakt dem både Sametinget, egen nasjonalforsamling og eget flagg. Samisk språk er i fremgang, med egne skoler og barnehager. Stedsnavn skiltes på samisk, både der det har vært et samisk navn tidligere og der det ikke har vært. Samisk reindrift opprettes i stadig nye områder, selv der det bare er ur og stein, og to meter snø om vinteren. Samiske kunstnere og artister er godt synlige, og ønskes velkommen i vårt samfunn.

Så hva er målet med dagens aktivisme, hva er den endelige løsning? Joikakaker og finnbiff vil helt sikkert bli tatt ut av produksjon i nær fremtid. Det er en liten sak. Men det er neppe nok. For noen ser konflikten ut til å ha blitt en del av livet. Vi feirer i dag at andre verdenskrig var slutt for 75 år siden. Men freden ble vanskelig for mange da – de hadde vært i krig så lenge.

Med stor fare for å gjenta meg selv sier jeg: Vi er et blandingsfolk vi her nord, og de fleste befinner seg såre vel med det. Noen som regner seg som supernorsk har også samiske aner, og selv de mest frelste sameaktivister har sikkert også norske aner. Tiden med fornorskning i samiske områder kan ikke skrues tilbake. Om myndighetene bare hadde undervist på samisk i denne tiden, så ville de i dag også blitt kritisert for det.

«Til lags åt alle kan ingen gjæra, -det er no gamalt og vil så væra»