Debatten om Arctic Center avslørte noen motsetninger i samfunnet vårt som kan vise seg å være langt mer alvorlig enn bare «ja» eller «nei» til selve utbyggingen av en hyttelandsby.

Konfliktnivået har vært usedvanlig høyt, og ordbruken har vært tøff. I seg selv er kanskje ikke dette så farlig. Et stort engasjement er tvert imot positivt, og ingen trenger å være redd for en frisk politisk debatt. Det er heller ingen grunn til å frykte tydelige ideologiske skillelinjer. Tydelige alternativer gjør det enklere for velgerne å ta stilling – og dette er bra for demokratiet.

Men nesten bortgjemt i selve debatten, skjuler det seg et motsetningsforhold som kan vokse seg til å bli en polarisering de fleste av oss skal ta på stort alvor: Sett utenfra fremstår det som at et tydelig flertall av dem som engasjerte seg for utbygging, har sitt daglige tilhold i privat sektor – mens det samtidig fremsto som klart at et flertall av dem som engasjerte seg imot holder til i offentlig sektor, direkte eller indirekte.

Polarisering vokser fram i miljøer preget av frykt, og konflikten om Arctic Center er et typisk eksempel. De som jobber i privat sektor og som engasjerer seg for utbygging, er selvsagt ikke blind for miljøperspektiv og klimaendringer. Men på kort sikt er de enda mer engstelig for tap av arbeidsplasser, for stagnasjon, for fremvekst av arbeidsledighet og konsekvenser som på lengre sikt absolutt ikke er bra for miljøet heller.

Og de som jobber i offentlig sektor er naturligvis heller ikke blind for behovet for nye private arbeidsplasser. Men de er enda mer redd for at lokale prosjekter skal gjøre det umulig å oppfylle vedtatte klimamål, slik at den globale oppvarmingen etter hvert blir irreversibel, med konsekvenser som ødelegger langt større verdier enn gleden ved å stå på ski.

Er konflikten mellom offentlig og privat ansatte ny? Nei, selvsagt ikke, men dette spenningsforholdet er blitt aktualisert på en helt ny måte etter at pandemien satte sitt skarpe flomlys på samfunnet vårt og vår egen sårbarhet. Ansatte i privat sektor har opplevd permitteringer og oppsigelser. Med arbeidsledighetstall vi ikke har vært i nærheten av i moderne tid, er frykten de fleste opplever høyst reell, og spørsmålet om hva de skal leve av om seks måneder eller om et år, opptar stadig mer av tiden deres.

Samtidig ser de at naboen som jobber i offentlig sektor ikke lever med de samme bekymringene. Mange av dem har opplevd tøffe arbeidsdager mens samfunnet har vært «stengt», og lønna deres er absolutt ikke noe å skryte av, men de slipper i alle fall å leve med denne grusomme usikkerheten som setter hele livet «på vent».

Dette motsetningsforholdet kommer ikke til å forsvinne, selv om elevene nå kan begynne på skolen igjen, treningssentrene åpner og samfunnet gradvis «normaliserer» seg. Ikke alle bransjer kommer raskt tilbake. Noen bransjer kan kanskje ikke gjøre seg forhåpninger om å komme tilbake til en «normal» situasjon i det hele tatt. Og mens ledigheten i privat sektor vedvarer, vil også motsetningsforholdet vedvare – og i verste fall vokse seg til en polarisert og fastlåst konflikt.

Vi har alle et ansvar for at dette ikke skjer, men særlig stiller dette krav til politisk lederskap. Politiske ledere har de siste månedene styrt tiltak for å redusere smittespredning. Nå handler politisk lederskap om å åpne samfunnet gradvis og ansvarlig. Men om kort tid vil utfordringen ved politisk lederskap handle om noe annet: Om hvordan vi skal ta tilbake livet vårt – både hver for oss og sammen – uten at den nye hverdagen skal bli preget av konflikter og motsetninger som ikke gagner noen av oss.

Denne utfordringen stiller minst like mye krav til politisk form som til innhold, og den tradisjonelle, handlekraftige maktpolitikeren er kanskje ikke lenger idealet å strebe etter – som konflikten rundt Arctic Center illustrerte. Godt politisk lederskap kan ikke begrense seg til bare å skape flertall for sitt eget syn, og til å vinne de viktige avstemmingene i kommunestyret.

Lederskap må også handle om livet etter selve vedtaket, om evnen til å være samlende og inkluderende. Tydelig, selvsagt, og med klare ideologiske skillelinjer som en forutsetning for en levende debatt, men samtidig med noen overordnede tanker, prinsipper og ambisjoner som kan leve og gjelde på tvers av «blått» eller «rødt», «offentlig» eller «privat».

Med den tradisjonelle maktpolitikeren som fortsatt ideal, risikerer vi at «tydelige skiller» blir til polarisering. Vi risikerer at den politiske horisonten reduseres til valgperiode for valgperiode. Vi risikerer en grunnleggende mangel på forutsigbarhet. Og vi vet at mangel på forutsigbarhet er det siste vi trenger, enten vi jobber for gode miljøtiltak, ny næringsvirksomhet – eller aller helst begge deler samtidig.