Endelig går det litt bedre for oss her ute. De siste ukene har vært som å sitte inne for fyllekjøring. Det var bare pallespikringa som manglet, så hadde korona-pandemien blitt den perfekte stormen.

Det var i alle fall i denne tiden at alt gikk til helvete. Våren og påsken inkludert. Selv oljeprisen dumpet ned i et kjempehull uten at vi har fått noen glede av det. Det er, som alltid, noe med at raffineriene skal ha sitt og at råolje er noe en måtte kjøpe lang tid i forveien om man skulle koke bensin og diesel av den.

Nå koster oljen under en krone literen. Så kanskje skulle man heller kjøpe seg et nedpriset raffineri og så svinge seg opp derfra?

Russerne og araberne er nå blitt enige om hva de skal gjøre. Nå venter vi bare på at en av dem bryter avtalen, så er vi i gang med å skru oss videre nedover pengeskruen igjen. Produksjonskuttene deres er altfor små til at markedet greier å ta unna. Derfor fortsetter prisen på det svarte gullet nedover mot utrolig lavt, som krona.

Erna, statsministeren vår, breier seg nå som bare en statsminister kan, og suger til seg og regjeringen alt som fins av suksess for koronahandteringen. Ledere, vet vi, svinger seg vanligvis opp i krisetider. Særlig om krisen varer lenge og er svindyr. Selv den svenske statsministeren har nå fått oppleve et snev av popularitet, enda sykehjemdørene i kongeriket hans sto vidåpne slik at smitten kunne dråpe seg inn og forsyne seg grådig av beboerne der. Valakari er reist hjem og TIL har satt krisestab for å finne opp en ny slags nordlending som behersker kulturen. Blir vel neppe en fra Finland denne gangen?

Nikolai Tangen har bare gjort som mora hans fortalte ham. Gitt bort det beste han hadde. Det viste seg denne gang å være artisten Sting til 12 millioner kroner for en privat konsert. Seminaret hans i Philadelphia har nesten tatt den politiske rotta på statsråd Torbjørn Røe Isaksen.

NRK bryr seg ikke. De har nok med saktefjernsyn. Nå heter det Korona minutt for minutt. Vi er de beste og svenskene er bra dumme (som vanlig).

Vi er litt lei av alt dette med epidemien nå, og tankene fløy heller til Tage Danielsson, en svenske som skrev et lystspill om at våren var på vei og at en derfor burde slippe oss innesperrede løs slik at alle kunne få kose seg i det milde vårværet som en dag skal komme.

Nå, omsider, ser det endelig ut som tiltakene mot den nye kinasyken svekkes noe. Kunne vi da ikke bare kost oss hele gjengen frem mot sommeren? Vi kunne ligget langt fra hverandre på strendene og sittet ved egne tomme bord og gnikket antibac inn i hendene våre hele dagen om så skulle være. Både fangene nord på øya vår og oss andre. Og vi kunne ha drukket øl. Eller vin.

I England går det faktisk litt bedre nå etter at Boris Johnson er ute av hospitalet med oksygenflaska si. Prins Charles hadde også noe koronaliknende tidlig, men kom seg kvikt over det. Det samme hadde Tom Hanks og kona. Vi hører bare om de som kvikner til, ikke et ord om de tusener som dør av det.

Vi gleder oss nå til sommeren. Om ikke koronaen har tatt den. Da hadde vi tenkt å reise langt av gårde. Fly er herlige greier. Alt en trenger nå er en app eller noe for å komme inn i maskinen. Selvfølgelig også en god bunke penger. Da kan man reise hvor man vil på denne lille kloden. Når en sovner i setet sitt under take- off, mens en kjenner akselerasjonen i kroppen før hjulene slipper bakken, er det med et salig smil. Den store fuglen løfter nå hundre tonn aluminium opp til kanten av det tynne løkskallet som enda klorer seg fast rundt kloden vår og legger seg deretter i flytestilling med mengder av billig flybensin i vingene.

Da er det deilig å vite at en skal bort, men da er det også at en skal ta seg i akt. Fordi i disse dager er kloden blitt så liten at en skal være litt forsiktig med hvor langt en reiser. Plutselig er en tilbake ved utgangspunktet igjen. Det er bare 40.000 kilometer rundt hele kula vår.

Det største spørsmålet nå for tiden er om en kommer inn noen steder. Land stenger grensene sine for å slippe importert smitte, for nå er verden egentlig blitt som oss nordmenn, bare med en litt annen begrunnelse. Virus heter det nå, eller som i USA, valgkamp.

Når vi før sperret for innreise til Norge, var det på grunn av at innvandring av fattigfolk på leting etter jobb var det som måtte unngås for enhver pris. Nå om dagen får vi altså vår egen medisin slengt tilbake i trynet på oss allerede på flyplassen. Karantene eller vendereis.

Ordet karantene er forresten sjekket opp. Det er fra Italia og betyr 40 døgn i isolasjon. I skipsfartens tidlige historie måtte alle båter med pest om bord føre gult flagg i masten. Nå ligger de kjempestore cruiseskipene ute på reden i Miami og andre store cruisehavner og svetter av seg koronavirus og triste dødsfall før havnevesenet tør ta dem til kai.

Det er ikke fred å få noen steder lenger.