Ordet bærekraftig var et ord som gikk igjen i hele året 2019. Ordet blir enda mer aktuelt og forum for diskusjon i Norge, i «koronaåret» 2020. Hva vil være bærekraftig fremtidspolitikk i Norge etter «Koronaen»? Hvilke industrier, næringer, holdninger og disposisjoner vil være bærekraftig på lang sikt? Etter å ha lest og «fordøyd» kronikken til «vaktmester» Øystein Steiro Sr. i Nordlys 24/4 -2020 er i hvert fall jeg sikker: Det høye norske kostnadsnivået vil IKKE være bærekraftig i fremtiden!»

Eksemplet med «den gamle damen og kjøkkenkranen” som ville kostet henne kr 2875, – å skifte, har vel mange av oss vært i nærheten av. I hvert fall om du er pensjonist og bare har kr. 300 000, – i årspensjon, – før skatt og avgifter! Hans analyse av det norske samfunn i dag er slående, og virkelig noe å tenke på, – «etter Koronaen». For ”etter Koronaen” kommer spørsmålet om hva slags Norge vi ønsker oss, – og ikke minst hvilket Norge vi er økonomisk i stand til å holde oss med.

Vil vi være i stand til fortsatt å holde oss med et statsbudsjett som er dobbelt så stort som det danske og finske? Er det fortsatt økonomisk forsvarlig at ca. 32 % av arbeidsstyrken i Norge jobber i Offentlig sektor? Er det bevist politikk at 86 000 unge under 30 år verken er i arbeid, under utdanning eller i opplæring, men får sin «lønn” likevel? Ønsker man ikke en statistikk av arbeidsledighet hvor disse er med? Kan det fortsette i all fremtid at verken gamle eller nye landsmenn rett og slett ikke ønsker å jobbe i enkelte sektorer av arbeidslivet i Norge?

Både anleggsbransjen og fiskeindustrien «oversvømmes» av gjestearbeidere fra EØS-land, mens man «river seg i håret» over at innvandrere og asylsøkere til Norge ikke kommer seg i arbeid. Kan man utøve en viss mild tvang her, – uten å bli rasistforklart? Tror ikke det, nei!

Bruken av oljepenger har vært heftig diskutert, både nå og tidligere. Alle regjeringer de siste 20 årene har brukt av overskuddet i Oljefondet. Disse pengene burde bare vært brukt til bygging og vedlikehold av infrastruktur i Norge! I stedet har vi latt veier, jernbane og offentlige bygninger «råtne på rot», mens disse pengene ble brukt til å øke lønninger i Norge. «Den norske modellen», der Staten deltar som tredje part i lønnsforhandlinger mellom arvtaker og arb.giver, bidrar økonomisk til å få årets lønnsoppgjør «i havn”.

Dette systemet KAN ha vært direkte ødeleggende for økonomien som helhet. Økte lønninger fører til økt kjøpekraft, som igjen fører til øker priser og avgifter, og som igjen øker det totale kostnadsnivået. Her i Tromsø merker vi det mest i økte priser på hus og leiligheter. En enebolig fra 1980-tallet, riktig plassert på Tromsøya, selges i dag til en pris av mellom 6 og 7 mill.kr. uansett standard, nettopp på grunn av at kjøpekraften hos folk er så stor.

Vi har som kjent det høyeste lønnsnivået i hele OECD-området. En tilsvarende økning i pensjonene derimot, de ganges med 0,75 % så pensjonistene sakker mer og mer etter. Sakker etter gjør også produktiviteten i Norge i forhold til OECD-landene. Flere og flere sier nå at offentlig sektor i Norge er for stor. For stor? Vi har jo snart bare offentlig sektor igjen i Norge!

Alt dette har internasjonal finans fanget opp, og det har ført til nedgang i kursen på norske kroner. En Euro koster vel i dag kr. 12,50. For å sitere finansmegler Stray Spetalen: «Kapitalismen har bare en dommer, og det er Valutamarkedet».