Kommentaren

Når man har valgt feil yrke

Hørt den om popstjernen som ikke likte oppmerksomhet? Hva med politikeren som ikke tålte kritikk?
meninger

Min første sommerjobb ble tilbrakt på Bilco på Finnsnes, hvor jeg vasket bilene som skulle prøvekjøres og fant frem deler folk hadde bestilt til sine farkoster. Bilvasking taklet jeg noenlunde greit, men når folk kom inn og skulle ha eksperthjelp om hva de kunne gjøre når det var «slark i forgasseren» eller «kulelageret var gåen», ble jeg løpende rundt for å lete etter noen som snakket det språket.

Sannheten var at den absolutt eneste i klassen som aldri hadde skrudd på en moped, var meg. Jeg var totalt blottet for ferdighetene jobben handlet om. Som moren min pleier å underholde med i festlige lag, var det en episode i ungdommen hvor jeg forsøkte å lime kjedet på sykkelen med papirlim. Kort sagt, dette var et yrke jeg aldri i verden burde trådt inn i.

For en 16-åring som aldri hadde prøvd yrket var ikke dette så innlysende, men etter noen måneder med verbal rundjuling – fordi jeg ikke skjønte opp eller ned på noe – var det i alle fall banket inn at jeg ikke burde søke der neste gang. De neste somrene ble tilbrakt med et langt mer passende vekselbruk som skoselger og journalist.

Hvis jeg fortsatt i dag hadde drevet med salg av bildeler, ville det rett og slett vært tragisk. Hvor mange påminnelser om at man ikke er skapt for noe trenger man, liksom? Det er derfor det er så overraskende når profilerte skikkelser så til de grader havner på feil hylle i livet.

Brian Wilson fra Beach Boys og David Sylvian, tidligere vokalist i Japan, er eksempler på noen som ble popstjerner, men på ingen måte trivdes med oppmerksomheten som fulgte med dette. Begge hadde et stort musikalsk talent, men var åpenbart ikke egnet til jobben på dette spesielle punktet.

Blant komikerne finner man også dem som er talentfulle, men som samtidig har en «bug» som absolutt ikke passer inn i resten av rollen som humorist. Lever man av å harselere med andre, bør man ha adskillig selvironi. Det er det ikke alle som har.

Da Herborg Kråkevik, som hadde blitt kjent for å parodiere andre, plutselig ble parodiert selv på et TV-program, reagerte hun med å bli sur og nærtakende. «Skulle det være meg?» forsøkte hun seg sarkastisk med, etter en svært treffende karikering.

Selv Rolv Wesenlund, som så til de grader preget norsk underholdningsliv, endte opp med å bli husket som en surpomp – fordi han ikke evnet å kunne le av den pompøse skikkelsen han med tiden hadde blitt. Posthumt ble det i Per Egil Hegges biografi også avslørt at han slet med sceneskrekk og sosial angst hele karrieren. Yrkesvalget hans må ha vært en tragedie for psyken.

Tirsdag oppsto det en heftig debatt mellom Christian Tybring-Gjedde (Frp) og utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) i stortingssalen, som endte med at førstnevnte forlot midt under replikkvekslingen.

Utgangspunktet for striden var at Tybring-Gjedde ville vite om utenriksministeren var stolt av å ta imot 3000 kvoteflyktninger, og om hun omgikk dem til daglig. Hun svarte at hun i over 20 år har bodd og trivdes i en av bydelene med størst minoritetsbefolkning – Gamle Oslo – hvorpå Tybring-Gjedde repliserte at dette ikke handlet om å sitte på kafé.

Da Eriksen Søreide sa at det går fint å ha mange i nabolaget med minoritetsbakgrunn, og at «det kan faktisk være fordi jeg har en litt annen innstilling til mennesker som kommer fra et annet sted enn det representanten legger for dagen». Det var da han marsjerte ut av lokalet.

I ettertid har Tybring-Gjedde bedt utenriksministeren om å innrømme en angivelig «uverdig» og «stigmatiserende» opptreden i Stortinget.

Altså, etter å ha utbasunert åpenbart fremmedfiendtlige holdninger og -antydninger blir han såret av kritikk så mild at det, i hans tilfelle, nesten ikke engang kan regnes som så. Å hevde at Eriksen Søreide har «en litt annen innstilling til mennesker som kommer fra et annet sted» enn Tybring-Gjedde, er nærmest bare tørr konstatering av fakta.

Hvis man ikke tåler kritikk, bør man ikke velge å jobbe i klageavdelinga på IKEA. Politikerkarriere burde også være utenkelig for noen med så lav terskel for å bli såret.

Når det attpåtil gjelder en av politikerne som går lengst i å komme med drøye karakteristikker av både meningsmotstandere og etniske minoriteter, virker det nærmest absurd at han forsøker å ikle seg offerrollen.

Politikere må simpelthen være tykkhudede om de skal overleve i jobben. Hvis man har som yrke å ytre sterke, politiske synspunkter, kan man rett og slett ikke bli sutrete med en gang man får litt kritikk. Faktisk er det nettopp evnen til å tåle en skyllebøtte eller en mediestorm som anses som en av de viktigste egenskapene i politikken.

Dette handler ikke om Fremskrittspartiet. Vi har både Ap- og Rødt-politikere her i byen som blir ekstremt hårsåre om de ikke høster stående applaus for sitt syn, og samtidig har vi Frp-leder Bjørn Gunnar Jørgensen, som alltid har tatt utskjelling fra meningsmotstandere med et stort smil. Han skjønner at sak er sak, og forholder seg til politikk på den måten – sånn som politikere bør gjøre.

Bård Hoksrud (Frp) og Jan Simonsen (Frp/Demokratene) er andre politikere som har vist seg som særdeles lite selvhøytidelige eller hårsåre. Ja, sågar har vært med på TV-sketsjer om sitt image.

Slike støpninger hører hjemme i politikken. Christian Tybring-Gjeddes nærtagenhet er derimot like dårlig match for en stortingsjobb som bilmekkeferdighetene mine var når det gjaldt sommerjobben på Bilco.