17. mai uten korps blir en lettelse

Årets alternative avvikling av nasjonaldagen blir en lettelse for introverte 17.-mai -skeptikere. De som verdsetter frihet, demokrati og softis, men får kløe av intens flagging.

ALLE TOG AVLYST: Borgertoget i sentrum og alle andre 17. maitog til fots er avlyst i hele Tromsø, men blant andre Kvaløysletta bydelsråd inviteres til rullende 17. maitog på nasjonaldagen. Foto: Daniel Lilleeng 

meninger


SPALTIST: Ina Gravem Johansen 

I denne gruppen finnes også de som konfronteres med traumatiske korpsminner av å dilte rundt i tog.

Jeg spilte i korps, men ikke frivillig. Deltakelse var ikke opp til debatt og egnethet var heller ikke et tema. Instrumenter ble vilkårlig utdelt, trompetistene skulle leve korpslivet i front, spille solo og dra hele ensemblet med opp i munter og taktfast marsj.

Jeg fikk althorn, en mini-tuba med en dempet, lun karakter, helt anonym i lydbildet. Fra bakerste rekke skulle vi spille etterslag, en monoton ompa-ompa- rytme som utelukkende bekreftet trompetens melodi og verdi.

Dette ble helt feil. Jeg var uegnet for korpslivet og ble irritabel av althornets etterdiltende personlighet.


Vil arrangere rullende 17. maitog på Kvaløya

Bydelsrådet på Kvaøysletta inviterer skoler, barnehager, lag og foreninger på Kvaløysletta til å feire nasjonaldagen med en bilkortesje med opp mot 100 biler.


I tillegg hadde jeg fra naturens side et ganske godt gehør, i korpssammenheng en destruktiv superkraft, noe som burde kvalifisere til medisinsk fritak fra dette sosiale og estetiske eksperimentet. For med et velutviklet lydbarometer legger man for godt merke til alle falske toner. Ulyder, skurr, rytmer som halter og øker vilkårlig. Skolekorpsets essens ble ganske heavy å absorbere.

I rettferdighetens navn må det nevnes at dette korpset egentlig holdt et ganske bra nivå. Relativt, selvfølgelig. Vi hadde nemlig en særdeles dedikert dirigent. Med et tydelig kroppsspråk var det åpenbart at også hun lett gjenkjente strømmen av uregelmessigheter i lydbildet.

Mimikken avslørte dirigentens jevne erfaring av dyp smerte. Mitt dystopiske ståsted lysnet ikke av tanken på at hun ble drevet til dirigentrollen av en genuin kjærlighet til musikk, men møtte dette. Det var rett og slett mørkt.

Skolekorpsets hovedmål var å levere på 17. mai. Men snevet av mestring kollapset når det skulle marsjeres i takt i tillegg. Althornet ble iskaldt og etterslagene umulig å time, for trompettruppen i front spilte nå åpenbart individuelle melodier, mens et totalt ukritisk publikum jublet bak i toget og gjorde fiaskoen til et enda mer absurd scenario.

Jeg hatet 17. mai, men ennå var ikke slaget over. Korpssesongen varte en uke inn i sommerferien med det årlige korpsstevnet, en slags Norway Cup i fri sukkerdrive. Lufta var tung av hårspray og fjortishormoner, om kvelden lå alle hulter til bulter i soveposer.


Borgtun musikkorps får 10.000 kroner for å spre glede på 17. mai: – Det er sårt tiltrengt

17. mai-feiring blir annerledes for alle i år, men Sparebanken Nord-Norge har bestemt seg for å hjelpe lag og foreninger som vil gjøre dagen morsom og minneverdig. Borgtun musikkorps får den første pengesjekken.


Trompetsolistene fra de ulike korpsene fant hverandre og tok enda større plass. Med kassettspiller som backing terroriserte de sitt ufrivillige publikum halve natta med sanger fra tvilsomme diskoforetak, mens massen av messingblåsere, som hadde lært å mestre livet under radaren, avviklet diverse debuter under soveposejungelens dekke.

Sentrale øyeblikk i de unges liv ble tonesatt av skingrende, flerstemt «Girls just wanna have fu-huun».

I korpsstevnets finale skulle alle spille sammen. Da skjønte jeg at vår dedikerte dirigent tross alt hadde skjermet oss for det aller verste: Klarinettene. Det slanke instrumentet rommer en harmonisk klang, mens også de mest bestialske ulyder når det trakteres av ukyndige barn. Når alle korpsene tok løs samtidig, gjorde klarinettene fremførelsen til en musikalsk massakre.

Denne innsikten, om at det alltid kan bli verre, er gaven jeg tok med meg videre. For nå var min korpskarriere definitivt over og jeg sluttet samtidig å forholde meg til 17. mai. Min etterlengtede og eneste solo i korpssammenheng besto av ett ord: «Nei!»

Det gikk tjue år før jeg, som et eksperiment, oppsøkte folkemasser på nasjonaldagen igjen. I mellomtiden har jeg bodd flere år i Sverige, sørget for å jobbe dobbeltvakter eller feriert mens dagen ble avviklet.

På veien har jeg møtt de andre 17. mai- skeptikerne, de som heller ikke fordrar ståket, flaggristingen og marsjtakten. Men de ligger lavt, for det er en ting som er mer slitsomt enn selve dagen, det er å havne i diskusjon med flaggpolitiet.

Med sine spesifikke regler for nasjonaldagens form og betydning forfekter de et såkalt norsk verdisett, så smalt at jeg ikke hadde klart å kile inn ei lilletå om jeg ville. Flaggpolitiets hovedmandat er å spre et enormt raseri over at et multikulturelt folk vil vifte med varierte flagg.


Koronarammede korps krever krisepakke

17 skolekorps i Oslo slår alarm. De har mistet store inntekter og ber om egen tiltakspakke for å sikre driften.


Rett bak dem marsjerer bunadspolitiet som passer på hvem som kler seg i hva. Det er fullt mulig å verdsette både frihet og demokrati på litt andre premisser enn dette.

I mitt tilfelle ble det antinasjonalistiske ståstedet tydelig lenge før jeg lærte å avsky livet med etterslag. Allerede som treåring markerte jeg motstanden gjennom å stille med ullbukse i 17. mai-toget, fordi jeg tapte kampen om å delta, men vant fighten mot finklær.

De fleste 17. mai-skeptikere har gitt opp å tvangsintegrere seg selv på nasjonaldagen. Men i koronaens år kan dette bli fint for alle som foretrekker litt rolig, uorganisert forflytning i komfortabel bekledning. Ingen er glade for epidemien, men at 17. mai tones litt ned, er helt greit. I år skal den frie, fine vårdagen nytes mens småfuglene synger solo.