15 år siden mirakelet i Istanbul

Rundlurt, ydmyket og dehydrert – Det var pur lykke

Det er muligens vanskelig å skjønne dette for uinnvidde. Og jeg ber ikke om verken forståelse, respekt eller noe annet.

Istanbul, 2005. Fem minutter etter kampslutt. Det er svært mange opplagte og godt synlige bevis her på at flere lag av pur galskap var til stede da bildet ble tatt.  Foto: Full, ukjent engelskmann, med tekstforfatterens Nokia-telefon.

meninger

Det var heller ingen bragd å bli Liverpool-supporter, da undertegnende ble det på siste halvdel av 70-tallet. Laget vant alt, hadde de tøffeste managerne, de kuleste spillerne og det beste publikummet.

Drøyt 40 år senere har dette engasjementet dessverre/heldigvis (alt etter hvem man spør) ikke avtatt. Ja, internasjonal fotball er blitt gjennomkommersialisert, men det driter jeg i. Det antar jeg fans av The Beatles også gjorde. Populærmusikkens kommersielle slagside står sjelden i veien for musikalsk lidenskap. Det samme er det med fotball. For jeg elsker klubben min.

Elsker, ja.

Min, ja.

Vi, vårt, min. Fellesskapet.

Jeg reiste sammen med Joachim til Champions League-finalen i Athen i 2007. Det er noe av det aller verste jeg har vært med på. Vi dro også til FA-cupfinalen i Cardiff året før. Det er noe av det artigste jeg har vært med på. Men finalen i 2005, og turen dit, forklarer muligens denne galskapen det er å følge et lag bedre enn noe.

For vi dro til Istanbul i 2005. Ikke hadde vi råd. Ikke hadde vi tid. Ikke hadde vi kampbillett. Ikke var det flybilletter å oppdrive. Det var et fullstendig hodeløst og irrasjonelt prosjekt. Men vi bestemte oss for å dra likevel, Joachim, og jeg.

Planene ble lagt fra en mobil, på ferie i Madrid med den daværende samboeren min, hver gang jeg var på toalettet. Joachim var på ferie med sin samboer. Vi drev og tekstet til hverandre i skjul. Jeg turte selvsagt ikke å si det til henne, men jeg var uforholdsmessig mye på do. Klaget på diverse mat; at jeg var nødt til å drite hele tiden.

Det var på et tidspunkt aktuelt å ta fly til Thessaloniki i Hellas, og en flere hundre mils togtur til Istanbul. Men vi fikk til slutt tak i noen flybilletter til et chartret fly tre dager før. Kampbillettene, som selvsagt ble kjøpt på svartebørs, fikk vi overlevert under noen trær ved et torg i Istanbul noen timer før kampstart.

For vi måtte dra. Og da mener jeg måtte. Forrige gang Liverpool var i den gjeveste finalen i Europa var jeg 13 år. Forrige gang de vant var jeg 12 år. I 2005 var jeg 33 år. Ergo slo det meg at jeg muligens ville være dau neste gang klubben befant seg i så godt selskap. Så jeg dro. Alternativet, altså ikke å dra, ble aldri vurdert seriøst.

Hele opplegget kostet en formue. Der nede ble vi dessuten rundlurt av streetsmarte og kjipe tyrkere over en høy og lav fotballsko. De solgte oss lunkent og alkoholsvakt tulleøl til skyhøye priser. I det ene øyeblikket kostet de fire millioner lira per stykk. Ti minutter senere kostet de ti millioner per stykk. Jeg har aldri opplevd hurtigere inflasjon. En illsint scouser sto og hoppet oppå noen tyrkiske ølbokser han nettopp hadde oppdaget at inneholdt dovent og lunka lettøl. «Cheating, fuckin', muslim bastards!», ropte han, mens juksesølet sprutet i alle retninger.

Vi tok en pirattaxi til stadion, til forhåndsavtalt pris, av noen joviale og hyggelige tyrkere som snakket veldig bra engelsk og tilbød oss skyss. Da vi var kommet halvveis til stadion, som ligger midt i en ørken, kjørte de bilen ut til side, vi fikk besøk av en ny bil med mange flere tyrkere i, og nå skulle de ha dobbelt så mye penger som vi hadde blitt enige om.

Plutselig kunne de nesten ikke engelsk lenger. Men de var jævla truende og aggressive. Dette hadde de gjort før. Jeg har aldri følt meg mer forkommet eller mer som en dustete turist. Begge deler var høyst reelle følelser.

Noen ganske fulle scousere i bilen vår ville slåss. Joachim og jeg ville se kamp, og med en diplomatisk norsk oberst som fredsmegler (R.I.P., Thomas Larsen Bergheim) ble vi alle enige om å betalte det urimelige mellomlegget. Vi syntes ikke prisen var så himla gæren, sett i et større perspektiv, sammenlignet med ikke å rekke frem til kampen, for ikke å si ende opp som kebabkjøtt på Taksim Square i Istanbul. Så slapp de oss av midt i en ørken, og bare pekte mot den retningen stadion visstnok skulle ligge. Så stakk de.

Det var helt sykt. Det vasr varmt i den tyriske ørkenen i slutten av mai. Tørste, svette, slitne, småfulle og retningsløse begynte vi å luske mot stadion. Vi måtte gå i over en time før vi kom fram. Fremme ved stadion sto hundrevis av tyrkere og solgte lunkent svartebørsøl til titusenvis av Liverpool-supportere. Jeg husker ikke hvor mange millioner per stykk de kostet, men prisen hadde definitivt ikke sunket. Jeg hadde uansett betalt det de hadde forlangt. Det svake og lunka englepisset er noe av det mest vidunderlige jeg har smakt.

Inne på stadion solgte de verken vått eller tørt. Det eneste jeg hadde av eksterne remedier å dytte inn i kroppen var tre tjuepakninger sigaretter, og til pause lå vi under 3–0 mot de helvetes ekle, Berlusconi-eide italienerne. Dette er min absolutte mentale bunnotering i livet; i hvert fall føltes det slik.

Resten av historien kjenner de fleste. Etter 6 minutter av andreomgang sto det 3–3. Ekstraomganger. Straffekonk. Da denne var over rant tårene i strie strømmer nedover kinnene, og jeg lå underst i en mølje av svette, engelske ølmager. Joachim dro meg ut. Vi gråt. Av pur, sinnssyk glede.

Da vi gikk ut av stadion var jeg så fysisk utmattet at jeg fikk krampe i høyre baklegg, akkurat slik Jamie Carragher hadde fått en halvtime i forveien, men han hadde bare spilt en fotballkamp. Jeg, derimot, hadde stått oppreist i timevis og strirøkt med begge hendene.

Jeg erindrer at jeg ligger på rygg i mørket utenfor stadion mens Joachim tøyer meg ut, ler hånlig og sier at vi må skynde oss for å rekke en buss, for han har faen ikke tenkt å bli kjørt ut i ørkenen til en milliard lira og bli overlatt til øgler, slanger og Milan-supportere og det som verre er.

På vei til flyplassen krasjet bussen vår. Sjåføren hoppet ut og havnet i håndgemeng med han vi hadde kjørt i ræva på, og som nå hadde bussfrontruta vår i tusen knas over bilen sin. De knuffet og kjeftet høylytt på tyrkisk, og det kunnr virke som de var veldig hypp på å drepe hverandre. Vi satt bare helt apatiske og smilte. Husker jeg tenkte at dette er helt topp, det gjør ikke engang noe om vi blir værende akkurat her resten av livet.

Etter en time kom en ny buss. Det var så vidt vi rakk flyet hjem.

Vi var de eneste Liverpool-supportene på flyplassen, da flyet vårt gikk fra den ene flyplassen som var forbeholdt kun Milan-fans. «Three nill, and you fucked it up!», var det noen av de mest obsternasige av oss som sang. At vi ikke ble drept er et under.

På flyet sto en full bodøværing og skråla og sang nonstop i mikrofonen til flyvertinnene. Han var helt enormt enerverende. Det var umulig å sove. Alle var helt utladet og tomme. Ingen orket å synge. Han ble bedt om å sette seg. Forsiktig klapping fra hele flyet. Alle ville sove. Jeg sov ikke. Var helt elektrisk i hele kroppen og hodet.

Da jeg kom til Oslo på morgenen, hadde jeg ikke sovet på to dager. Jeg rakk ikke flyet mitt tilbake til Tromsø og måtte booke et nytt – og latterlig dyrt – som først gikk sent på kvelden. Det pissregna og det var ikke et hotellrom å oppdrive, fordi det var et hesteshow i Oslo Spektrum. Jeg er svært allergisk mot hester. Jeg hater hester.

Joachim og jeg sto utenfor Oslo S, helt tomme og utslitte. Jeg tente en sigarett. Jeg kikket på ham. Så ga jeg ham en klem, og med hes og ødelagt stemme utbrøt jeg lavmælt: «Det eneste som er kjipt nå er at jeg aldri kommer til å bli gladere». En sliten og rørt Joachim nikket samtykkende.

Jeg mente det av hele mitt hjerte. Han mente det av hele sitt hjerte. Jeg tror han fortsatt mener det. Jeg tror jeg fortsatt mener det.