Hvorfor er jeg plutselig så glad i gulrot, jeg som alltid har satt egg og bacon øverst på menyen og takket nei til alt som smaker kaninfor?

Før jeg innvier deg i min gastronomiske oppvåkning vil jeg presentere noen tall hentet fra oversikter i VG og Nordlys:

615 nye registrerte smittede i Norge i perioden 1.–26. mai. Det utgjør 23,65 per dag. 12 nye smittede i Troms og Finnmark i samme periode. Det utgjør 0,46 per dag. Siden 8. mai har vi 2 nye i Troms og Finnmark og 0 nye smittede siden 16. mai.

Disse tallene mener jeg er grunnlag for at nå må vi kunne gå tilbake til normal samfunnsdrift igjen og fjerne avstandsregelen, i hvert fall i Troms og Finnmark.

Det har skjedd mye siden 12. mars og ting har skjedd fort. Vi har alle vært igjennom mange faser, både som enkeltindivider og som samfunn. Mange har kjent på frykt for viruset, og mange har mistet jobben og kjenner på frykt for fremtiden. De fleste forstår at politikerne sto i en virvelvind av informasjon, følelser, frykt i befolkningen, andre lands reaksjoner og dårlig tid i de dagene i mars hvor de måtte ta noen svært avgjørende bestemmelser ovenfor dette ukjente viruset.

Siden påske har samfunnet gradvis åpnet sakte opp igjen. Staten har kommet med en lang rekke tiltak for å hjelpe bedriftene igjennom nedstengningen og den dugnaden de ba samfunnet stille opp på. Dessverre treffer ikke tiltakene godt nok og det skapes tapere i denne dugnaden som aldri har gjort noe annet enn å utføre sine jobber og drive sine bedrifter både ansvarlig, lønnsomt og innen alle regler og pålegg.

Mange samfunnsfunksjoner er delvis åpnet opp, men med restriksjoner som gjør normal drift umulig. Dette gjelder både arbeidsliv og fritid. Hovedutfordringen knytter seg til lovpålagt avstand mellom mennesker og antall mennesker som kan samles. Disse bestemmelsene er svært inngripende og umuliggjør normal drift for en lang rekke virksomheter.

Jeg hører uttalelser om at behovet for at mennesker samles på pub, til konsert eller på fotballkamp ikke er viktig. Det må vi da kunne klare oss uten. At ungene våre ikke kan spille fotball som normalt, motivere seg til trening fordi de skal møte et annet lag til kamp på ubestemt tid anses ikke som samfunnskritisk. At alle de permitterte ikke kan komme tilbake i jobb fordi arbeidsgiverne ikke kan ta imot dem fordi myndighetene umuliggjør normal drift virker heller ikke å være viktig nok til at solidaritet med våre medmennesker uten jobb er noe som engasjerer stort.

Jeg mener at alle funksjoner i et samfunn er viktige. Å samles for å nyte eller utøve kunst sammen, oppleve eller utøve idrett, eller sitte på pub sammen med venner og ukjente, er noe av det viktigste i livet for svært mange. Et samfunn uten slike opplevelser er et fattigere samfunn, så jeg mener at alle som driver med, jobber i eller legger til rette for slike virksomheter og arrangement i høyeste grad gjør noe samfunnskritisk.

Fra flere hold kommer det nå rapporter om at flere og flere sliter med å akseptere restriksjonene og skaper vanskelige situasjoner for de virksomhetene som må håndheve dem. Restauranter og uteplasser opplever nå at deres gjester i mindre grad aksepterer at de avvises ved inngangen når lokalet er glissent. Driverne overholder restriksjonene, og som takk må de ta imot elendige anmeldelser i sosiale mediene og utskjelling fra gjester som er frustrerte over at de ikke får komme inn. Hvorfor skjer dette? Jo det skjer fordi det er viktig for mange å kunne samles på sosiale arenaer og tiltakene er nå i utakt med opinionen. Hva er konsekvensen? At seriøse drivere risikerer et dårlig forhold til sine kunder som de drar med seg i lang tid.

Tenk på alle festivalene og konsertarrangørene som har fått lagt hele året sitt i grus. De har virkelig stilt opp i dugnaden. Tenk på alle musikerne som ikke kan planlegge en jobb i hele 2020 og får smuler tilbake fra fellesskapet. De tar virkelig en for laget. Tenk på alle hotellene som ikke får gjester eller konferanser, og arbeiderne som er permitterte på ubestemt tid. De stiller virkelig opp for fellesskapet. Tenk på ungene som ikke kan øve med korpset eller spille fotballkamper. De stiller virkelig opp for oss alle med sine forsakelser.

Dette er en svært vanskelig situasjon for mange. Jeg er redd for at om dette opprettholdes over en mye lengre periode, så vil vi oppleve flere og flere situasjoner med sivil ulydighet.

Ungene spiller «kontaktfotball» på løkka, men får ikke lov på organisert trening. Skal vi sende politiet etter dem?

Man kan se for seg at lokale myndigheter skal «hjelpe» utelivet med gjester som ikke lenger viser forståelse for restriksjonene og øker antall kontroller og bruk av myndighetenes makt.

Dette vil i så fall være svært uklokt. Dette er symptom på at mange nå ikke har forståelse for nødvendigheten av de pålagte restriksjonene, og slike symptomer behandles nok ikke best igjennom å øke myndighetenes kontroll og maktbruk.

De fleste forstår at håndvask, holde seg hjemme og avstand om man er syk er noe vi kan opprettholde over lang tid og nok er leveregler vi burde ta til oss på permanent basis. Men om vi opplever at lovpålagte avstandsregler på ubestemt tid skal føre til at vi ikke kan møtes på måter som er naturlige og positive, så risikerer vi en trøtthet i befolkningen ovenfor tiltakene og at hele prosessen blir kontraproduktiv.

Så hvorfor min plutselige trang til oransje rotfrukter? Nå har myndighetene snart to valg, pisk eller gulrot. Gulrota er å la oss leve og virke som normalt, beskytte de i risikogruppene og jobbe for at vi på generelt grunnlag overholder basisrådene fra FHI gjennom gode holdningskampanjer. Pisken er å bruke makt, styre oss igjennom pålegg og forbud som følges opp av politi og andre kontrollerende myndigheter.

Vi har den siste måneden hørt både ministre og helsedirektoratet uttale flere ganger at nå åpner vi litt opp, men om vi ikke oppfører oss så stenger de oss ned igjen. Pisk og trusler er ikke gunstige i det lange løp. La oss heller være stolte av den dugnaden vi alle har gjort, la oss få virke som normalt, stol på at de aller fleste av oss skal fortsette med å gjennomføre de viktigste tiltakene og la oss få komme ordentlig i gang igjen med å bygge opp igjen de tapte arbeidsplassene, gå på konsert og spille håndball.

Nå må helsevesenet være rigget for en eventuell smitteoppblomstring og ha systemer på plass for å beskytte de i risikogruppene. Om det er geografiske områder med spesielt mye smitte, så får vi ha mer inngripende tiltak der. Vi i Troms og Finnmark kan ikke sitte i lang tid nesten uten smitte i samfunnet og se på at både samfunnsliv og arbeidsliv smuldrer opp rundt oss.

Med smittetall på så lave nivå som vi nå har, så må vi snart få lov til å gå over til gulrot. Hvis ikke må lederne kanskje ta i bruk pisken, og et samfunn som må svinge den nihalete katt har nok dårlige odds for å vinne kampen på lang sikt.

Så nå håper jeg at Erna har sådd en stor åker, for jeg er veldig klar for en stor bunt lokaldyrkede gulrøtter.