Det er lite som er normalt for tiden, sånn generelt sett. Heldigvis er det da noe som er ved det gamle. Eller, «heldigvis». For økonomien i Tromsø kommune har vaklet i lang, lang tid, og sånn sett er alt ved det gamle. Og når det strammes ytterligere til, merkes det på alle felt. Sparekniven må nådeløst skjæres gjennom de fleste sektorer, og det er dette som nå skjer.

Man kutter i skole, i eldreomsorgen, i tilbud for barn og unge og så videre. Det kan ikke være lett. Politikk handler som kjent om prioriteringer, og denne delen, der politikere blir tvunget til å holde for nesen og skjære i budsjetter de egentlig ikke har lyst til å røre, er noe jeg alltid har kjent en ektefølt medynk for. Det er sikkert fælt, og det gjør sikkert vondt.

Og det gjør sikkert ytterligere vondt når det, bokstavelig talt, går på bekostning av noe man attpåtil har lovet ikke å røre, enn si lovet å styrke. Og det er her ordfører Gunnar Wilhelmsen nå sikkert kjenner ordene fra valgkampen vokse i halsen; med tyngden, presset og ansvaret rundt halsen et ordførerkjede gir.

«Jeg vil gjenskape kulturbyen Tromsø», sa Gunnar i sitt første intervju med iTromsø, da han hadde offentliggjort sitt ordførerkandidatur. Da han ble bedt om å presisere dette, tilføyde han «Jeg mener vi må ta det til nye høyder».

Det var noe lett trumpsk over det hele, at han skulle «make Kultur-Tromsø great again». Det var likevel ikke hule ord fra Wilhelmsen. Han har et oppriktig brennende engasjement for kultur, og har selv sittet som styreleder i både Kunstforeningen og TIFF, vært en sentral skikkelse i TIL, og kjenner byens kulturliv bedre enn de fleste.

I desember vedtok byens politikere å kutte 1,5 millioner kroner i kultursektoren. Denne uka vedtok det politiske flertallet kutt på ytterligere 7,3 millioner. Kulturkrybben begynner å bli tom. Hestene skambites, kappes og kuttes av budsjettknivene.

Da bør ordføreren være bekymret. Både for kulturlivet i byen, og for troverdigheten bak egne løfter. Kultur går ikke på luft, og når pengene kuttes fra budsjetter som fra før var skrinne, blir det selvsagt tilsvarende vanskelig å gjenskape den såkalte kulturbyen Tromsø. Den blir rett og slett ikke great again, når det er mindre penger til rådighet.

Under valgkampen sa også Gunnar Wilhelmsen at han skulle snakke med alle sine politiske motstandere, søke etter kompromisser og lytte til alle, lamme alle. Blant annet gjentok han flere ganger at han skulle få hjelp av «han Jan Blomseth», forhenværende Frp-politiker som nå fronter énsakspartiet med det profetiske navnet «Nei til bompenger i Tromsø».

Jan Blomseth, kjent som Den Nådeløse Mannen Med Kuleramma, kan unektelig økonomi, men å tro at han – og hans ideologisk nær beslektede kolleger i Frp – ønsker å bruke penger på å gjenreise kulturbyen Tromsø til gamle høyder, når eldre og skoleungdom går for lut og kaldt vann, er å tro på både tannfeen, julenissen og Batman.

Vi snakker om to partier som mer enn gjerne innfører bompenger i inngangspartiet til bibliotekene, og som glatt hadde latt Rema 1000 flytte inn i lokalene til Kulturhuset, hvis det gavnet kommuneøkonomien. Men de er både konsekvente og forutsigbare. Dette er deres vedtatte politikk. De ønsker ikke å bruke penger på kultur, har aldri lovet å bruke mer penger på kultur og kommer aldri, aldri, aldri til å bevege seg i den retningen.

Derfor må det nok føles som et klissete og rennende vått judaskyss, når Frp-sjef Bjørn-Gunnar Jørgensen er i sitt ess og gratulerer Gunnar Wilhelmsen med endelig å ha lyttet til fornuften, og skjønt at det må kuttes i kultursektoren. Underforstått: Det de har sagt hele tiden. Det hele minner om den høylytte applausen fotballsupportere gir en elendig dommer, når han endelig dømmer i deres favør på en ellers dårlig dag. Det er ikke en kompliment. Det er en «hva var det vi sa, din løk»-beskjed.

Mens store deler av kulturlivet i kommunen kjenner på en eksistensiell angst er det derfor neppe spesielt betryggende å høre at Wilhelmsen ikke vil bli dømt etter bare ett kvartal bak roret, og at han lover å komme sterkt tilbake i neste budsjettrunde. Konfrontert med dette fra iTromsøs politiske redaktør, svarer han likevel, med seg selv plassert i tredjeperson «Da kan du si [til en bekymret kultursektor, red.anm.] at ordføreren ikke er bekymret».

Hvis du jobber innen kultursektoren er det neppe nevneverdig forutsigbart eller betryggende å få beskjed om at det bare er å tro på ordføreren, så vil dette sikkert løse seg. Særlig ikke når budsjettene viser det diametralt motsatte. Og når det kommer til stykket, tror de aller fleste av oss  mer på budsjettenes klare språk enn på luftige løfter fra politikere.

«De få løftene jeg gir er hellige», sa Wilhelmsen midt i valgkampen. Med de uomtvistelige, økonomiske realitetene som nå rår, vil det hele da koke ned til hvor hellig kultursektoren er. Det blir en lang sommer for de mange i Tromsø kommunen som jobber med, i og av kultur.