I sommer skal nordmenn feriere i eget land, det blir en realitetsorienterende øvelse. For egentlig vet vi det godt, Norge er fantastisk vakkert, men det er for langt mellom anstendige toaletter når vi beveger oss ut av byen. Dette faktum passerer neppe helt knirkefritt for et folk som er vant til å betale for topp service.

Men først det positive: Koronakrisa har gått hardt utover reiselivet, det at nordmenn nå tvinges til å feriere hjemme er trolig det som redder store deler av næringa. Det er også på tide at det norske charter-folket sonderer litt i eget terreng, som tross alt er et av klodens reneste landskap. Så får vi tåle at når våre feriekrav skal testes ut på hjemmebane blir det neppe en øvelse i servil, nasjonalromantisk takknemlighet.

For smertefritt blir det ikke selv om det finnes solide reiselivsaktører som tilbyr gode, lokale aktiviteter. For eksempel i nord, der kajakkpadling i fjæra, fjellturer og havfiske i spektakulære omgivelser bør overgå vage minner av happy hour og karaoke i Spanias norske-ghettoer. Utfordringen er at nå skal høye forventinger møte et ikke helt gjennomført tilbud.

Nordmenn er vant til at ting ligger linet opp på ferie. De forventer alltid å bli møtt med empatisk service uansett hvor absurd kravene måtte være. Selv har jeg ervervet meg en blytung flyskam etter år med reiselyst. Samtidig har flauheten over nordmenn på tur også vokst til en betydelig vekt.

Som når hotelldirektøren forlanges på banen fordi sola ikke skinner gjennom skydekket. Eller når kjøkkensjefen hudflettes fordi kneippbrød mangler på buffeten (en diskusjonen som tar tid, da ordet kneip viser seg å ha en langt mindre global valør enn man kan tro her hjemme). Jeg har til og med overhørt nordmannen klage på at det finnes fremmedartede, ville dyr i jungelen bak hotellet. Det virker rett og slett ikke trygt å foreta den daglige terrengløpingen der.

Disse turistene kommer nå til profilerte reiselivsdestinasjoner som stort sett består av natur, der til og med søppelbokser er mangelvare og det er langt mellom hotelldirektørene som kan stilles til veggs. Dette blir rett og slett spennende.

At basistilbudet er sviktende har vi visst lenge, spesielt i Nord-Norge som opplever en enorm turist-boom. Det er klaget i metervis over dette i avisene: Det kommer for mange turister, naturen slites ned, det finnes ikke systemer som gjør at kommunene får inntekter til å drifte sanitæranlegg. Det kastes søppel overalt, grunneierne blir fly forbanna over at fremmede, høyt oppegående mennesker bæsjer bak ripsbuska i hagen. For naturen går sin gang enten det er offentlige toaletter å oppdrive eller ikke.

Det må nevnes at det jobbes med saken. Men heller ikke denne sommeren kommer det til å være nok hygienefasiliteter. Inntil videre bør bil- og sykkelturister stille med medbrakt søppeldunk og spade til å grave ned eget kroppslig overskuddsmateriale. Krystallkula antyder at prisbevisste nordmenn finner gamlelandet litt overpriset som feriedestinasjon, om det forventes at man tar i bruk speidertriks for å overleve.

Når det kommer til de kulinariske opplevelsene, burde imidlertid nord banke inn en 10-0-seier. For hva har ikke den norske, og i særdeleshet den nordnorske, kyststripa å tilby av kortreiste delikatesser? Steinbit, o-skjell, kråkebollerogn, tare, urter og nypotet med bjørkeskudd. Eller tørka reinsdyrhjerte, villsau og elg. For ikke å snakke om at lyse sommernetter gir de beste bærene og at saft av geitrams, med sin intense farge og smak, får den mest blaserte globetrotter til å kjempe mot tårevåt overveldelse, det er som å drikke midnattssola.

Men det er påfallende få av nevnte ingredienser å spore på de lokale menyene. I kaikanten er restauranten pyntet med nostalgisk sildegarn og krabbeskall, mens det serveres hamburger og chips. Den som foretrekker vegansk får ikke kantarellstuing fra nærskogen, men en genmodifisert soyaburger fra Brasil. Det marine alibiet består av oppdrettslaks, som bokstavelig talt koker i eget fett. Smaken av den rene, kortreiste naturen er ikke lett å oppdrive.

Heldigvis finnes det noen hederlige unntak, restauranter som jobber med lokal kvalitet. De, på sin side, må tåle å få tøyd service-strikken når den norske turisten likevel krever pølse og mos til barna, for de liker verken fisk eller spinat.

Det blir en interessant sommer og samtidig en ypperlig anledning til læring. Eller brutal konfrontasjon, som man også kan kalle det. For selv om kommune-Norge neppe klarer hoste opp tilstrekkelige muligheter for håndvask, kan de etablere portaler der reisende oppfordres til å gi tilbakemeldinger om hvordan det egentlig er å feriere her på berget. Da vet vi hva vi har å jobbe med fremover og kan ta stilling til hvor mange turister som egentlig bør inviteres.

For er det én ting vi virkelig kan stole på, er det nordmenns evne og vilje til å si tydelig ifra hvor landet ligger når feriepengene ligger i potten.