Jeg kom i prat med en venninne her om dagen, om ordet nettverk. Hun sa at hun ikke var så glad i dette ordet, for nettverk er noe løselige greier du må henge deg fast i for å være med. Hun foretrakk plattform, sa hun, for den ligger fast, og på den kan man stå helt trygt - om så helt i ro.
Jeg stiftet mitt første kjennskap med aktiviteten «nettverking» da jeg studerte i USA på midten av 1990-tallet. Amerikanerne har som kjent ikke tilgang på velferdsstatens berømte sikkerhetsnett, altså det systemet der staten plukker deg opp i siste instans, om intet annet fungerer. De er overlatt til seg selv, og må veve sitt eget nett.
Da må man ut på byen og på fester rundt omkring, ha med seg visittkort og kredittkort og fortelle historien om seg selv, og rekke over så mange som mulig – trykke hender og si «How are you» uten spørsmålstegn. Selv om Arthur Miller i «En handelsreisendes død» stakk hull på myten om at det «ikke handler om hva du kan, bare hvem du kjenner»– for det er ikke helt slik – er det likevel et faktum at amerikaneres personlige nettverk fortsatt har stor verdi og anses som et pre i de fleste sammenhenger.
Som med det meste annet fra USA – nettverking er etter hvert blitt stuerent også her på berget, drevet fram av en stadig økende mengde lobbyister og hodejegere rundt hovedstaden, bransjer der hvert eneste visittkort i samlingen teller. Så ser vi at folk går til topps i maktkåringer og andre kåringer rundt om i landet, delvis basert på personlige meritter, delvis på rykter om såkalt mektige nettverk.
Det er verken noe galt i, eller nytt, at folk har nettverk – i næringslivet pleide man å kalle det forretningsforbindelser. Når herrer og damer møtes i klubbene sine, som man har gjort i århundrer her i landet, er det ikke nødvendigvis nære venner som møtes, men nettverk. Man utveksler kanskje ikke e-poster, men blikk og annen kontaktdata, og det virker på sitt vis.
Og det er jo heller ikke nytt at vi både har nære venner, fjerne venner, bekjente og folk vi er «på hils» med. Men det er nytt at vi så åpenlyst snakker om nettverk, at folk arbeider systematisk for å etablere nettverk og at vi verdsetter nettverk og nettverkere så høyt. Det fins en hårfin balansegang i dette - i et tillitbasert demokrati som vårt - hvor det ikke må bli ulovlig å kjenne hverandre, men hvor det heller aldri må hefte tvil ved våre institusjoners uavhengighet.
Derfor er det ikke vennegjenger eller nordområdekonferanser jeg vil belyse, men den overfladiske, instrumentelle, kynisk beregnende «hva kan du gjøre for meg»-aktiviteten, fordi jeg tror det er fullstendig ødeleggende for både individene som utøver den, og for måten vi burde fungere på som samfunn. Folk må gjerne ha tusen venner for min del, men dersom ni hundre av dem bare fungerer som vadesteiner for at nettverkeren skal komme seg tørrskodd over, er vi på ville veier.
Min venninne med plattform-analogien underviser på høyere utdanning. Hun kunne fortelle at studenter nå begynner å spørre professorene til råds om hvilke arrangement de bør innfinne seg på, for å «utvikle nettverket sitt». Jeg kjenner jeg blir oppriktig bekymret på disse studentenes vegne, hva i all verden skjedde med festene med de fineste jentene og de inderligste allsangene og den heftigste dansen?
Det er mitt inderlige håp at alle våre nye nettverkere ser forskjell på nettverk og plattform, som over beskrevet, og sørger for å være hel nok i sin framferd til å bygge det siste. Vi sliter med ensomhet i dette landet – koronaen har ikke gjort det noe bedre – og hva er vel mer ensomt enn å oppdage at det du trodde var dine nye venner egentlig var spillere, og du var en av brikkene. Som kan skyfles av spillbrettet når du ikke lenger har en funksjon.
Jeg har hatt mine kriser i livet, som hver for seg har utfordret den plattformen jeg står på, slipt den i kantene, gjort den mindre, gjort den større. Jeg vil ikke si at den er uendelig stor – lik mange andre har jeg noen få nære venner, en kjæreste, og en fin familie. Det er disse som holder deg oppe når det stormer; når folk, ikke kontakter, trengs.
Nettverk holder deg ikke flytende når båten kantrer, med mindre hjertet er hult og hodet er av isopor.